Mine bibelstudier

Når Gud kaller er det viktig at vi svarer ja, for vi vet ikke om Han vil kalle oss igjen.

Konsekvensene er ikke borte

Om du dreper verdens mektigste mann på lørdag og blir en kristen på søndag, må du fortsatt sone på mandag. Våre gjerninger har konsekvenser. Også for kristne.

Avisen Dagen skrev 19. november om at utroskap er like utbredt blant kristne som ikke-kristne. I samme avis ble et ektepar intervjuet om at forholdet hadde blitt gjenopprettet. Det er ikke bare utroskap og skilsmisse som er like utbredt blant kristne som ikke-kristne, men også gjengifte. Kristne ledere i Norge tør nærmest ikke ta ordet gjengifte i sin munn. Langt mindre tør de ha en mening om temaet eller forkynne ekteskapets ubrytelighet. Det kan være av frykt for å virke «gammelmodige» eller av frykt for å miste medlemmer. Derfor prøver kristne ledere å sette grensen ved at skilsmissen skjedde før vedkommende ble en kristen, andre hevder at det bare er «å kjøre på» uansett, for å sitere en kristen leders SMS til en separert mann jeg kjenner. Synet som disse predikantene forfekter er dermed at en persons handlinger ikke får konsekvenser.

Jeg hører ofte folk som hevder man er lovisk om man nekter folk gjengifte. Men i Titus 2:11-12 forteller Bibelen at det er nåden som skal opptukte oss til å fornekte ugudelighet og verdslige gjerninger. Ikke loven, men nåden, altså. Et ærbart liv har altså ingen ting med loven å gjøre. Det har med nåden å gjøre at man fornekter ugudelighet og verdslige gjerninger.

La meg ta meg selv som eksempel: Jeg hadde sex med en kvinne før jeg ble kristen. Da jeg ble en kristen, ett års tid etter, så tilgav Gud meg alle mine synder. Men konsekvensene av dette en-natts-forholdet ble at en gutt kom til verden, og selv om jeg er blitt en kristen og fått mine synder tilgitt, må jeg fortsatt betale barnebidrag frem til gutten er myndig. Mine gjerninger får konsekvenser selv om mine synder ble tilgitt. Det samme er tilfellet for en person som tar livet av verdens mektigste mann på lørdag, men som så blir en kristen på søndag. Han må likevel betale for sine synder på mandag.

Bibelen sier at man er bundet til sin første ektefelle så lenge man begge er i live. Punktum. Om man gifter seg med en annen men s den første er i live, skal man kalles en horkvinne/horkar, selv om man har giftet seg med en annen. Dette står i Rom 7:1-3 (Bibelen Guds Ord). Her ser vi at det er den første ektefellens død som gjør at man skifter sivilstand, ikke skilsmissen, heller ikke ens nye ekteskapsinngåelse. Det man gjør får konsekvenser. Disse konsekvensene følger en helt til døden. Har du inngått et gyldig ekteskap, er du bundet til vedkommende så lenge begge er i live.

Om man ble skilt før man ble en kristen, så er man akkurat like bundet til sin første ektefelle som om man skulle være en kristen. Mark 10:29-30 forteller at en person som til og med forlater sin ektefelle for Herrens skyld og evangeliets skyld, ikke har rett til å få seg en ny ektefelle (KJV, NKJV, Bibelen Guds Ord osv.) Det står faktisk at han skal kunne få hundre fold tilbake av alt han mister, men ikke ny ektefelle. Hvorfor? Jo, fordi man er bundet til sin første så lenge begge er i live. Dette gjør at en ikke-kristen har muligheten til «å kjøre på» med ny ektefelle, selv om man har blitt en kristen i mellomtiden. Han er altså like bundet til sin første ektefelle som en kristen.

La oss se på et bibelsk eksempel på at våre handlinger på at våre handlinger får konsekvenser. Kong David gjorde det som var ondt i Herrens øyne; han hadde sex med Batseba, Urias hustru. Da han fant ut at hun hadde blitt gravid, sendte han mannen hennes i døden og tok henne til hustru. David ba Gud om tilgivelse og fikk det umiddelbart. Men han måtte betale en fryktelig pris; Hans og Batsebas førstefødte barn døde syv dager etter fødselen. (2. Sam. 11 / 12)

Man får tilgivelse for sine synder når man ber Gud om det. Men konsekvensene av ens handlinger må man leve med. Man må fortsatt betale for sine handlinger, i forhold til ens ektefelle, personer man har såret eller forbrytelser man har gjort.

For noen får ikke handlingene fysiske konsekvenser, men for andre gjør de det. Det er ikke slik at all synd er like syndig. Det er forskjell på synd, ifølge Bibelen. Vanlig synd er på ett nivå, men å leve i hor er eget nivå av synd. I tillegg beskriver Bibelen en synd som det ikke finnes tilgivelse for; det å spotte Den Hellige Ånd. (Mark 3:28-29 og 1. Kor 6:18). I tillegg til dette sier Bibelen at folk som lever i hor og folk som er ekteskapsbrytere ikke skal arve Guds rike. Med andre ord kan ens gjentatte ulydige handlinger, for eksempel å leve i hor, holde en utenfor himmelen. (1. Kor 6:9-10 og Gal 5:19-21)

Kristne som lever som gjengifte eller horkarer (samboere eller har sex uten å være gift) har befaling fra Gud om å omvende seg. Om de ikke gjør dette, så må de ikke inneha tillitsverv. Dette må tilbake i den kristne forkynnelse og oppfølgingen av dette må være gjennomgående. Ikke fordi vi skal gjøre oss til dommer over dem, for Bibelens ord er klart, men fordi vi bryr oss om deres evige frelse. Gud sier at vi skal arbeide på vår frelse med frykt og beven, for vår livsstil på jorden har konsekvenser. Dette må den kristne kirke være seg bevisst, for den er Kristi legeme på jord. Og i en kristens liv er omvendelse fra døde gjerninger en viktig grunnpilar. Derfor må forkynnelsen om konsekvenser tilbake i den norske kristenheten.

 

Øyvind Kleiveland         Avisen Dagen 4.des 2012

Dersom vi bekjenner våre synder

Dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han forlater oss syndene og renser oss fra all urettferdighet. 1Joh 1:9.
—————–
La oss be Gud åpenbare for oss det han vil omkring dette skriftstedet!
Nå vet vi det skjer med veldig mange mennesker at de bare er blitt opptatt med dette ene bibelverset, uavhengig av hva som står spesielt foran, men også etter dette verset.
Det er for mange som gjerne vil være kristne «blitt mitt bibelvers».
Og dessverre ser de her ikke noe dypere «evangelium» i dette bibelordet enn at hvis vi bekjenner våre synder, så er Gud på sin side så nådig at han virkelig «forlater oss syndene». Lenger (i den virkelige bibelteksten) strekker det seg ikke i deres bevissthet – og lenger har de ut fra dagens normale bibelkunnskap og syndserkjennelse heller ikke bruk for at det strekker seg – !
Må Den Hellige Gud tilgi oss at vi omgåes hans hellige ord med en slik formulering, – men bare gjort til Guds rene evangeliums ære – for å avklé praksis, vitnesbyrd og forkynnelse over dette verset, hvis budskap innerst inne ikke er noe annet enn «ren hestehandel»: «Vil du være grei med meg, da skal jeg være grei med deg!»
Dette er ikke en gang nidkjær fariseisme, men rendyrket loviskhet!
Og la oss nå, for at dette budskapet kan bli en virkelig avkledning av menneskets virkelig velmente og nidkjære «bibeltro» loviskhet, også være så ærlige å ta fram vårt lands kjære Hans Nielsen Hauge, som – la det være sagt med én gang – virkelig fikk vekket Norges folk opp av syndesøvnen:
Vår bys kjære, nå avdøde, sokneprest dr.theol Godvin Ousland skriver i boka «Vekkelsesretninger i Norsk Kirkeliv – Hva de lærte og siktet på» om vekkelsene ved Hans Nielsen Hauge, Gisle Johnson og Carl Olof Rosenius. Ousland trekker fram nettopp «Hva de lærte og siktet på», avdekker det som dypest sett kjennetegnet deres budskap, og går en beundringsverdig klar og samtidig varsom «grensegang».
Ousland viser at «Hauge vil først og fremst understreke ordet: «arbeid på deres frelse med frykt og beven». Det forstår han. Derimot har han den største vanskelighet med ordet om at det ikke kommer an på menneskers vilje, eller anstrengelse, men på Guds miskunn («Så beror det altså ikke på den som vil eller på den som løper, men på Gud, som viser miskunn», Rom 9:16.)
De paradoksale ordene hos Paulus som har en slik dybde og viser oss det uforklarlige, irrasjonelle ved frelsen kan han ikke begripe». S.83
Dette bibelordet kjemper Hauge med gang på gang, legger det vekk og må igjen ta det opp og vurdere det. Men kommer aldri lenger enn til å «trøste seg med Paulus’ overordentlige kall og plutselige omvendelse som gjør at ikke alt kan bli like godt…. og for mange gode Ord han har skrevet til Opbyggelse, som langt fra bør forkastes, fordi om nogle Avner var i den Hvede». s.84.
Ousland siterer Hauge (s.85) «Når han taler om sin egen omvendelse, sier han det et sted slik: «det var mig ellers godt at være i Guds Haand som Læret i Pottemagerens Haand, kiende min synd og Afmagt til det Gode, saa jeg heftig anholdt hos Gud i Troen om Magt til at giøre hans Villie. Og naar jeg da ikke modstod hans Aand mer end Leret gjør mot Pottemageren, da dannet Gud mig vist til sin Ære, gav mig Kraft og drev mig til sin Gierning at giøre, saa jeg hverken have Aarsag eller kunde undskylde mig med noget Skin».
Ousland skriver: «Kristenlivet blir på den måten et liv i høyspenning. Og trosvissheten ligger faktisk i at man står i kampen. Men denne visshet blir i neste omgang angrepet av livets tale, «at livet ei vil svare som om det rett var hjertets sak».
Det var i en slik situasjon Rosenius stod oppe i med den nye generasjon vakte. Og da er det godt å bli vist til fast grunn: at det ikke kommer an på menneskers vilje eller anstrengelse, men på Gud som gjør miskunn.
Og det er en grunn som vi ikke har noe med, men som kan karakteriseres med Paulus ord: «Det gjorde Gud», Rom 8. Og her er motivet for den nye lydighet. Aldri er hjertet så barnlig villig til å gjøre Guds vilje som når det ser at Kristi rettferdighet er nok for Gud, sier Rosenius. Derfor gledet han seg over Rom 9:16, mens dette ord var en selvmotsigelse for Hauge.» s.86. Så langt Ouslands bok: «Vekkelsesretninger i Norsk Kirkeliv».
Å, hvor stort det er å se hvordan Gud i kjærlighet har arbeidet med vårt land; sendte Hans Nielsen Hauge og fikk ved ham vekket folket opp. Så visste Gud hvor langt Hauges forkynnelse rakk, og sendte Rosenius til «den nye generasjon vakte» som ved ham «ble vist til fast grunn: at det ikke kommer an på menneskers vilje eller anstrengelse, men på Gud som gjør miskunn». Takk, Gud!
——–
La oss så gå tilbake til vårt ord i første kapittel av Johannes’ første brev, og la oss først nøye lese versene 1-5 der:
Det som var fra begynnelsen, det som vi har hørt, det som vi har sett med våre øyne, det som vi betraktet og våre hender rørte ved, om livets Ord
– og livet ble åpenbart, og vi har sett det og vitner og forkynner dere livet, det evige, som var hos Faderen og ble åpenbart for oss –
det som vi har sett og hørt, det forkynner vi for dere, for at også dere kan ha samfunn med oss. Og vårt samfunn er med Faderen og med hans Sønn, Jesus Kristus.
Dette skriver vi til dere for at deres glede kan være fullkommen.
Og dette er det budskap vi har hørt av ham og forkynner dere: Gud er lys, og det er ikke noe mørke i ham.
———
Vi ser her, som også i Johannes’ evangelium, at det begynner med «Det som var fra begynnelsen», at det var «livets Ord» som var Jesus som disiplene hadde vært sammen med.
Og Johannes vitner at «livet, det evige.. (altså Kristus) ble åpenbart».
Videre vitner altså Johannes at «dette er det budskap vi har hørt av ham og forkynner dere: Gud er lys, og det er ikke noe mørke i ham. v.5
Da skal vi straks også først se på et annet,
et svært betydningsfullt vers som «alle» misforstår lovisk
nemlig v.7: Men dersom vi vandrer i lyset, likesom han er i lyset, da har vi samfunn med hverandre, og Jesu, hans Sønns blod renser oss fra all synd.
Det er ingen tvil om at dette som her står om å «vandre i lyset», det leses av de aller fleste som at dersom vi lever vårt liv åpent for Guds lys, så vi ikke skjuler noe, men han får lyse opp alt som skal avdekkes, «.. da har vi samfunn med Gud og han med oss…
Men takk, Gud, for våre brødre som kjenner Bibelens grunnspråk! Mer enn en gang har vi hørt Øivind Andersen komme veien om dette bibelordet og fortalte oss en gang at «å vandre i lyset det betyr at Guds ord er åpenbart for hjertet». En annen gang sa han at «å vandre i lyset betyr at Jesus er åpenbart for hjertet». Denne forskjellen i hvordan han utla det ble også et herlig vitnesbyrd for oss om at når «Guds ord er åpenbart for hjertet..», da åpenbares, dypest sett, Jesus for hjertet.
Når det da altså gjelder den rette oppfattelse av Skriftens dype hovedbudskap, så vil vi også ta fram gammel skriftgjengivelse av 2Kor 5:15 som i alle dagens norske Bibler har denne oversettelsen:.. han døde for alle, for at de som lever, ikke lenger skal leve for seg selv, men for ham som døde og oppstod for dem.
Men hvor Rosenius’ Bibel har denne gode gamle skriftgjengivelse: .. for at de som lever ikke lenger skal leve seg selv, men ham som døde og oppstod for dem!
I dag er det populær-forkynnelse å legge voldsomt ut om at vi ikke skal leve for oss selv – men for ham, Jesus Kristus. Men det er altså langt fra noen slik humanistisk lærdom dette gjelder. Rosenius’ skriftgjengivelse viser et klart budskap til gjenfødte Guds barn om å leve ut i det praktiske liv selve det virkelig levende Kristus-livet. Hvor vi i oss selv bevisst korsfester vårt kjød og lever et nådens og hvilens frydefullt liv drevet av troen på at vi er virkelig fullkomment frelst, rettferdiggjort og helliggjort i Kristus, vårt liv innfor Gud. Og det er et liv som virkelig også gir frukt – ikke kjødets imponerende prestasjons-frukt, men troens om enn skjulte, men likevel levende nådes-frukt som kaller og inviterer sjeler til Guds rike.
Og vi kan konkludere med at rett utleggelse og oppfatning av 1Joh 1:7 da blir: «dersom vi vandrer i lyset, altså et liv under Guds ords daglige åpenbaring av Kristus, som er i lyset, – da har vi samfunn med hverandre, og Jesu, hans Sønns blod renser oss fra all synd.
———-
Så vender vi tilbake til 1Joh 1:9: Dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han forlater oss syndene og renser oss fra all urettferdighet. 1Joh 1:9.
Som vi har nevnt innledningsvis er dette blitt «mitt bibelvers» for mange velmenende «aktive kristne». Det er blitt deres kristendom og kristenliv. De er virkelig bevisst aktivt opptatt med å registrere sine synder – . Det er noe av det i deres kristendom som tilfredsstiller deres selvliv.
Når de om kvelden har bekjent dagens synder overfor Gud, og så kan takke Gud for at «da er han trofast og rettferdig, så han forlater oss syndene og renser oss fra all urettferdighet», da sover de virkelig godt. For de leser verset fullstendig lovisk, slik at når de vet de har bekjent sin synd, så vet de at da er Gud så trofast og rettferdig at han har forlatt dem deres synd.
Disse stakkars menneskene – som mange av oss vet vi har vært i samme situasjon!!! – har i dette forholdet overhode ikke den åndelige dimensjon for øye!
For det første ser de ikke for seg sin, menneskets, evighetssituasjon: At vi er født inn i denne verden under «arvesynden»! «Én manns overtredelse ble til fordømmelse for alle mennesker..», Rom 5:18. Vi er, som ugjenfødte mennesker, under Guds fordømmelse!
Dernest står de overfor en Gud som ikke tåler synd, som sier: «For det er skrevet: Dere skal være hellige, for jeg er hellig», 1Pet 1:6, 3Mos 19:2, 20:7,26.
I tillegg er de opptatt med å bekjenne bare de syndene de selv ser – for de har aldri opplevd Guds ransakende lys som avdekker skjulte tankers synd som langt overgår våre bevisste og åpenbare synder.
Hva er kjennetegnet på disse menneskenes situasjon, deres «kristendom» ? De lever en lovisk «kristendom» som ble plantet i hele menneskeheten ved slangens gift til Eva: «Dere skal bli liksom Gud og kjenne godt og ondt», 1Mos 3:5. Mennesket er i fokus – mennesket skal selv – føy gjerne til: ved Guds hjelp, ved Guds kraft o.l. – men det blir hele tiden ikke noe som helst fortapt over dem, nei de er selv tvert imot høyst brukbare, ja, til og med betydningsfulle mennesker for Gud – !  Som vi ser hele kristenheten i dag ligger bedratt i.
Ser du nå Paulus’ sukk, og hva det dypest sett innebærer, når han skriver til filipperne at han skal sende Timoteus til dem, han har ekte evighets-omsorg for dem? Mens de andre, sier han, de søker alle sitt eget, ikke det som hører Kristus Jesus til», Fil 2:19-22.
Her ser du akkurat den samme slangens gift brutt ut i disse Paulus ikke kan sende. «De søker alle sitt eget», ikke sitt personlige eget, men menneskets eget: Det vil si at disse predikantene er opptatt av at tilhørerne har bestemt seg, har bøyd seg, har gitt seg over til Gud – la oss si det så markert som læreren som ville overbevise vekkelsespredikanten om at nå hadde også han fått det i orden med Gud, og sendte et telegram om at «sønnen er kommet hjem og har omfavnet faren!» Men vekkelsespredikanten svarte bare med et kort telegram: «Det var faren som omfavnet sønnen – !»
Å, jeg har selv vært blant de mange som hadde kommet hjem og omfavnet faren – –  til jeg ble født på ny idet faren omfavnet sønnen – !
——–
Dette: «Dersom vi bekjenner våre synder» kan jo overhode ikke være noe som i seg selv alene kan utløse Den Hellige Guds trofasthet og rettferdighet så han forlater oss syndene og renser oss fra all urettferdighet – ?
At Gud er trofast, det står ved makt i all evighet. Men hvordan kan det så være at Gud både kan være rettferdig og samtidig: renser oss fra all urettferdighet?
Jo, svaret finner du «over alt i Bibelen», men kanskje aller klarest her:
«Alle har syndet og står uten ære for Gud. Og de blir rettferdiggjort uforskyldt av hans nåde ved forløsningen i Kristus Jesus.
Ham stilte Gud til skue i hans blod som en nådestol ved troen, for å vise sin rettferdighet, ……. så Gud kunne være rettferdig og gjøre den rettferdig som har troen på Jesus.» Rom 3,23-26
Rosenius sier: «For det ville ikke være rettferdig av Gud å kreve oppgjør for de samme synder to ganger».
Gud la all verdens synd til alle tider på sin Sønn som sonet alt og ropte ut på Golgata: Det er fullbrakt! Eller som Luther sier: «Når den barmhjertige Far kastet alle våre synder på ham, sa han: Du skal være det alle mennesker har vært og er, fra tidenes begynnelse og til den siste dag. Du skal være den synderen som tok eplet i Paradis. Du skal være David, som drev hor og deretter drepte. Du skal være Paulus, som forfulgte, kastet i fengsel og mye mer. Kort sagt; du skal være det alle mennesker er, som om det var bare du som hadde gjort alle menneskers synder. Pass derfor godt på at du gjør fullkomment opp, og betaler for dem».
Har du sett Jesu eget vitnesbyrd i Salmene hvor David opphøyet i ånden taler i Jesu sted?  Hvor Jesus bekjenner din og min og hele verdens synd som sin synd overfor Gud! Se Sal 40:13, 42:5, 69:6, 88:8. I samme kapittel finner du fullgod dokumentasjon på at det er Jesus, og ikke David selv, som taler her.
Men har du så sett Jesus i Sal 22:7 hvor Jesus på Golgata sier: «Jeg er en orm, og ikke et menneske!» Her viser Jesus noe så enormt som at da han kom til denne jord, så ikledde han seg hele menneskehetens dypeste fall, det rent sataniske, idet slangen i Paradis, ved at han fikk innpass hos Adam og Eva, egentlig inntok  hele menneskeheten. Konf. Jesu ord i Joh 8:44 «Dere har djevelen til far, og der vil gjøre deres fars lyster». Og vi ser Johannes skjelne mellom «Guds barn og djevelens barn», 1Joh 3:10.
Budskapet i 4Mos 21 er en mektig stadfestelse på dette Jesu rop på Golgata. Der ser vi Gud slipper de dødelige serafslangene inn blant Israels folk som var begynt å klage både mot Gud og Moses. Folket erkjenner at de har syndet og ber Moses be Gud ta bort slangene fra dem.
Så kommer det profetiske budskap om nettopp det Jesus ved disse sine ord: «Jeg er en orm/slange..» fullbyrder for hele menneskeheten. Gud fjernet ikke slangene, men bød i stedet Moses å lage – nettopp en serafslange – en av samme slaget som deres dødelige plage – !!! og sette den på en stang. Så skulle de som så på den få leve!
Her har vi mer enn nok herlig evangelium og løsningen på hvorfor Gud da «kunne være rettferdig og gjøre den rettferdig som har troen på Jesus»!
Halleluja! Halleluja! Frelsen tilhører vår Gud, han som sitter på tronen, og Lammet!, Åp 7:10.
Her ser du referanse til Paulus’ ord til filipperne om de andre som «søker bare sitt eget, ikke det som hører Kristus Jesus til» = frelsen som de som er nådd fram lovpriser for at den tilhører vår Gud .. og Lammet!.

Ekteskapet varer livet ut

Denne er vel det vanskeligste jeg har skrevet. Dette er et veldig ømt og vanskelig emne for mange desverre. Men hva sier bibelen om skillsmisse og gjengifting? Værre emne finnes nesten ikke, vist en ønsker og unngå og trøkke andre på tærne.

Før jeg begynner vil jeg si at det jeg skriver her  ikke må taes opp som dømmende. Jeg har all mulig respekt for de som har opplevd skillsmisse og alt det vonde dette fører med seg. De som har opplevd dette skal møtes med respekt og kjærlighet, ikke fordømmelse. Så vær snill og husk at jeg kun er intresert i hva bibelen sier og har derfor tatt et studie på dette. Men det er viktig at ikke følelser og hensyn til andre begynner og forme hva vi står for, det må bibelen og bibelen alene gjøre.

Da det norske ordforådet er veldig dårlig i forhold til engelsk, så vil jeg her bruke endel engelske bibelvers, og jeg vil se nærmere på grunnteksten noen ganger, så en får et klarere bilde. På norsk heter feks hor det samme i og utenfor ekteskap, det gjør det ikke i grunntekstene og på engelsk heldighvis, så ved og se på grunntekstene og engelske bibelvers kommer mere av meningen frem heldighvis.

Del 1. Enker og enkemenn kan gifte seg på nytt i følge bibelen, dette er bibelen veldig klar på.

Enker og enkemenn kan helt klart gifte seg på nytt, vist de gifter seg med en som selv kan gifte seg lovlig. Det vil si at den andre personen ikke er skilt.

Rom 7:3 ”Så lenge mannen lever, gjelder hun som ekteskapsbryter hvis hun gifter seg med en annen. Men dersom mannen dør, er hun fri fra loven og bryter ikke ekteskapet om hun gifter seg med en annen”.

1.Tim.5.14.”Jeg vil derfor at de yngre enker skal gifte seg, få barn, og styre sitt eget hus, slik at de ikke gir motstanderen noen anledning til baktalelse”.

1.Kor.7.39. “En hustru er bundet så lenge hennes mann lever. Men om hennes mann er død, da har hun frihet til å gifte seg med hvem hun vil, bare det skjer I Herren”.

Ikke bare tilater bibelen gjengifting for den lengstlevende vist den ene parten i et ekteskap dør, bibelen oppfordrer nesten til det. Ruts bok er et veldig godt eksempel på hvordan bibelen ser positivt på gjengifte, når det gjelder enker og enkemenn. Det er interessant å legge merke til at en hel bok er opptatt med dette spørsmålet, og også at vi i Jesus slektslinje møter gjengifte enker/enkemenn. Så her er bibelen veldig klar, enkemenn og enker kan gifte seg på nytt vist den de gifter seg med da selvfølgelig kan gifte seg lovlig, det er jo selvfølgelig en forutsettning.

Del 2. Hva sier bibelen om skillsmisse, åpner bibelen for skillsmisse eller gjør den ikke det?

Mark 10:2 ”Også noen fariseere kom, og for å sette ham på prøve spurte de: Har en mann lov til å skille seg fra sin hustru? 3 Hva har Moses pålagt dere?» sa han. 4 De svarte: Moses har tillatt mannen å skrive skilsmissebrev og skille seg fra henne. 5 Da sa han til dem: Fordi dere har så harde hjerter, har Moses gitt dere dette budet. 6 Men fra begynnelsen av, ved skapelsen, skapte Gud dem til mann og kvinne. 7 Derfor skal mannen forlate sin far og sin mor,  8 og de to skal være ett. Så er de ikke lenger to; deres liv er ett. 9 Det som altså Gud har sammenføyd, skal mennesker ikke skille.»

Legg merke til at Gud har sammenføyd de to, og at ingen mennesker skal eller kan skille det Gud har satt sammen. Videre så ser vi at farisererne utfordrer Jesus videre på dette emnet. De har nå skjønt at der er ingen skillsmisse. Men Moses innvilget på deres tid skillsmissebrev da de var så harde i hjertene men dette var midlertidig og ikke slik Gud har ment det står det og det er ikke slik det skal være nå. De spør så Jesus videre om dette når de kommer til huset de var på vei til og Jesus svarer dem veldig klart i neste vers:

Mark 10:10 ”Da de var kommet i hus igjen, spurte disiplene ham om dette. 11 Han sa til dem: Den som skiller seg fra sin hustru og gifter seg med en annen, han begår ekteskapsbrudd mot den første. 12 Og om en kvinne skiller seg fra sin mann og gifter seg med en annen, bryter hun ekteskapet”.

Luk 16,18 “Hver den som skiller seg fra sin hustru og gifter seg med en annen, driver hor. Og den som gifter seg med en kvinne som er skilt fra sin mann, driver hor”.

1.kor 7:10 ”Til de gifte har jeg dette påbudet, ikke fra meg selv, men fra Herren: En kvinne skal ikke skille seg fra mannen sin. 11 Men hvis hun likevel skiller seg, skal hun leve ugift eller forlike seg med mannen. Og en mann skal ikke skille seg fra sin kone”.

Bibelen er krystall klar på dette med skillsmisse. Hver den, legg merke til “hver den”, som skiller seg, og gifter seg med en annen driver hor. Og den som gifter seg med en fraskilt driver hor. Dette er bibelen så klar som det er mulig på. Men hva vist en først er blitt skilt, sier bibelen noe om det? Ja den gjør det, vi så nettopp i  1.kor 7:11 at da skal hun eller han som er skilt leve alene eller gjenforenes med den personen enn var gift med. Gifter denne personen seg istedet med en annen, driver personen hor i følge bibelen.

Del 3. Der er et untak i Matteus 19,9 sier noen i dag, men la oss kikke nærmere på dette verset.

Her er untaket sier mange dag. Vist den ene personen driver hor, så har den andre rett på skillsmisse og kan fritt gifte seg med en annen, så lenge den andre personen selv  kan gifte seg lovlig. Den som var skyldig i hor kan ikke gifte seg på nytt i følge denne feil tolkningen.

Men dette er slettes ikke hva Jesus sier i Matteus kap 19 og jeg vil vise hvorfor. Men først vil jeg gjerne se på hva hor er i følge Jesus selv, det er nemmelig ikke bare det vi oftest selv tenker, å ha fysisk sex  med en annen, det er noe mye mere vist vi lar Jesus definere hor.

Matt 5:28 ”Men jeg sier dere: Den som ser på en kvinne for å begjære henne, har allerede begått hor med henne i sitt hjerte”.

Dette er noe av det Jesus kjempet for og lære bort mens Han var her på jorden. Lære oss at synd i tankelivet vårt er det samme som syndige handlinger vi utfører fysisk. Jesus definerer selv for oss hva og drive hor er og det er hans definasjon på hva hor er vi må forholde oss til. Så la oss nå late som matt 19,9 virkelig betyr det mange sier idag. Da kan altså  en person skille seg, og gifte seg med en annen, vist den andre personen i ekteskapet har kikket med begjær på en annen person. Da har denne personen i følge Jesus selv drevet hor, og den andre kan altså skille seg, og gifte seg med en annen.

Dette viser hvor feil det blir når en tolker matt 19,9 slik, da er der nesten ikke en gift person som da ikke vil ha krav på og kunne skille seg og gifte seg på nytt med en annen. Vist vi er ærlige, så har nok de aller aller fleste av oss fallt her en eller annen gang og betyr Matt 19,9 det noen i dag sier, så skal altså da den andre parten kunne skille seg og gifte seg med en annen vist dette skjer.

Det neste en må tenke på er at vist matt 19,9 betyr det noen tolker det til, så kan altså en kvinne som har en ektemann som har syndet i tankelivet, kun med og begjære en annen kvinne (uten og røre henne), skille seg, og gifte seg på nytt. Mens en kvinne som lever med en tyrann, en mann som slår henne og rundjuler henne hver helg når han er full, hun kan ikke skille seg, eller gifte seg på nytt slik de tolker Matt 19,9. Dette viser bare enda mere hvor gal denne tolkningen av matteus 19,9 virkelig er når en ser nærmere på hva denne tolkningen egentlig fører til.

Og enda verre, denne gale tolkingen av Matt 19,9 har bare ført til enda mere krangel og vanskeligheter mellom ektefolk, da ektepar ofte ender opp med og krangle om hvem som er den uskyldige og den skyldige. Heldighvis sier ikke Matt 19,9 det endel i dag sier, Jesus snakker om noe helt annet og det skal vi se på nå:

Hva er det egentlig Jesus sier i Matt 19,9 som noen i dag feilaktig kaller unntaksregelen?

Matt 19,9 ”Jeg sier dere: Den som skiller seg fra sin kone av noen annen grunn enn hor, og gifter seg med en annen, han begår ekteskapsbrudd”.

Dette er verset, her settes den uskyldige part ved hor i et ekteskap fri, til både skillsmisse og gjengifting sier dem. Det kan se slik ut ved første blikk, men det er i full konflikt med resten av det bibelen sier om skillsmisse og gjengifte. Her er to store problemer i denne teksten, det står kone, og det står hor. Dette med at det står kone vil jeg se på etterpå, la oss først konsentrere oss om dette med hor.

Problemet med den norske bibelen er dårlig ordforråd, i forhold til feks engelsk bibel og grunntekstene i bibelen. På norsk skrives det hor både om utroskap utenfor ekteskapet og i ekteskapet. Dette gjør derimot ikke grunnteksten i bibelen, den skiller mellom utroskap i ekteskap, og utenfor ekteskap, med to forskjellige ord. La oss aller først se på Matt 19,9 i engelske bibler:

Matthew 19:9 “And I say to you, Whoever shall put away his wife, except it be for fornication, and shall marry another, commits adultery: and whoever marries her which is put away does commit adultery”.

Legg merke til at her er to forskjellige ord for utroskap. Fornication og adultery. Det Jesus sier her er at den som går fra sin kone av noen annen grunn enn “fornication” og gifter seg med en annen, driver “adultery”, og gjør også at den som gifter seg med den fraskilte kvinnen driver “adultery”. Hva sier så ordbøkene om ordene fornication og adultery? Sjekk dette gjerne ut selv i online ordbøker, Wikipedia eller liknende, jeg har hentet fra en stor online ordbok:

Webster defines Adultery as: Voluntary sexual intercourse between a married man and someone other than his wife or between a married woman and someone other than her husband.

Webster defines Fornication as: Consensual sexual intercourse between two persons not married to each other.

Vist vi så går inn i grunntekstene på gresk og kikker, så ser vi at i de greske grunntekstene i nye testamentet brukes ordet ”porneia” på fornication. Vi ser videre at ordet adultery kommer fra ordet “moicheia”, så grunnteksten gjør også et viktig skille på de to ser vi. La oss kikke på endel eksempler i bibelen som viser at bibelen skiller mellom de to tingene hele veien:

Hebrews 13:4 “Marriage is honorable among all, and the bed undefiled; but fornicators and adulterers God will judge”.

1.Corinthians 6:9 “Do you not know that the unrighteous will not inherit the kingdom of God? Do not be deceived. Neither fornicators, nor idolaters, nor adulterers, nor homosexuals, nor sodomites”.

Galatians 5:19 “Now the works of the flesh are evident, which are: adultery, fornication, uncleanness, lewdness”.

Vi ser det gjennom hele nye testamentet, fornication og adultery er to separate ting og begge ordene ramses opp i samme settninger som to forskjellige ting. Husk også at Paulus sa at for og unngå fornication (sex utenfor ekteskap), er det bedre at de giftet seg.

1.Kor 7: “But because of fornication, let a man take a wife and a woman take her husband”.

Vi beginner nå og ane hva ordene fornication og adultery virkelig betyr, og nå er det kansje på tide og hente frem Matt 19,9 igjen som jo er diskusjonen i dette avsnittet. Snakker Jesus virkelig om utroskap i ekteskapet i dette verset?

Matthew 19:9 “And I say to you, Whoever shall put away his wife, except it be for fornication, and shall marry another, commits adultery: and whoever marries her which is put away does commit adultery”.

Nei, Jesus bruker ordet fornication, ikke ordet adultery, så Jesus snakker altså ikke om utroskap i ekteskapet i Matt 19,9. Men hva snakker Han om? Og hvorfor står det “wife” vist de ikke er gift? Vi vil se etterpå at Josef beskrives som Marias ektemann før de var gift, dette ser vi i alle bibler, men hvorfor kalles det wife and husband når de ikke er gift enda? Og hvorfor står det “put away” og ikke divorce ang den enn skiller seg fra her pga hor?

Jeg oppfordrer alle som leser dette til og selv studere jødisk bryllyps tradisjoner på seriøse nettsider. Der vil en se at når de trolovet seg var de ”husband and wife” og regne for. De var bundet og trolovet til hverandre, men de var enda ikke blitt ett kjød, det ble de først når de hadde giftet seg, da er de ett til døden skiller dem. Vi leser videre i jødisk bryllups tradisjon at kun ting som feks vist kvinnen ikke var jomfru osv var grunnlag for og bryte med henne når de var trolovet. Og det er dette Jesus tar opp i Matt 19,9. Derfor bruker Jesus ordet fornication, ikke adultery. Legg nå merke til at Maria og Josef var forlovet, de var under denne trolovelstiden før ekteskap når Maria ble gravid med den Hellige ånd. Josef kalles hennes mann i norske bibler og det kommer enda bedre frem i engelske bibler og i grunnteksten som vi ser i det andre verset under her.

Matt 1:19 ”Josef, mannen hennes, som var rettskaffen og ikke ønsket å føre skam over henne, ville da skille seg fra henne i all stillhet. 20 Men da han hadde bestemt seg for dette, viste en Herrens engel seg for ham i en drøm og sa: «Josef, Davids sønn! Vær ikke redd for å ta Maria hjem til deg som din kone”.

Matt 1,19 “Then Joseph her husband, being  a just man, and not willing  to make  her a publick example , was minded  to put  her away  privily”.

Fikk du med deg alt her?. Her ser vi at de regnes som ektemann og kone, før de var endelig gift, de er her kun trolovet med hverandre slik jødisk skikk var, men Josef kalles her av bibelen selv for hennes ektemann. Dette forklarer hvorfor det står kone i matteus 19,9, de ble i følge jødisk tradisjon regnet som ektemann og kone i denne perioden også viser bibelen selv her. Jeg oppfordrer igjen til og lese om jødiske bryllupstradisjoner og selv se at dette stemmer.

Legg også merke til ordlyden “put away”, Josef ønsket og “put away” Maria når han skjønte at hun var gravid, de hadde jo enda ikke blitt gift og hatt sex. Det står ikke divorce i Matt 19,9, det står “put away”, og det er det de gjorde om de brøt trolovelsen. Også dette vil en kunne lese om på nettsteder som tar for seg jødiske bryllups tradisjoner. “Put away” er ikke skillsmisse, det er brudd i trolovelestiden, pga utroskap, manglende jomfrudom osv.

Det hebraiske ordet “shalach” i den greske grunnteksten som oversettes til “put away” betyr seperasjon, gå fra hverandre, skille lag, osv, men det betyr ikke og har alldri betydd skillsmisse i ekteskap, alldri. Bibelen bruker ikke det ordet for skillsmisse en eneste gang.

Det som er intresant er at Jesus selv, ble beskyldt for og ha blitt født i fornication. Altså at moren Hans, Maria, skulle ha vært utro i trolovelsestiden siden hun ble gravid:

Joh.8:40 ”Men dere vil drepe meg, et menneske som har sagt dere sannheten han har hørt av Gud. Det gjorde ikke Abraham. 41 Dere gjør som deres egen far.» «Vi er ikke født i hor», sa de. «Vi har én far: Gud.» 42 Jesus svarte: «Var Gud deres far, da hadde dere elsket meg”.

John8:40 “But now ye seek to kill me, a man that hath told you the truth, which I have heard of God: this did not Abraham. Ye do the deeds of your father. Then said they to him, We be not born of fornication; we have one Father, even God.

Her ser vi i både norsk og engelsk bibel, at de mobber jesus, for og være født i hor. Vi er ikke født i hor sier de til Ham på en spydig måte. Men igjen er problemet med norsk at det er samme ordet for utroskap før og i ekteskap, hor. Men på engelsk, og i grunnteksten, gjør bibelen det klart her hva den snakker om, den snakker om fornication ser vi rett over her. Jesus blir beskyld for og bli født i fornication, altså utroskap under trolovelsestiden til moren.

Det er denne type utroskap, Jesus tar et oppgjør med i Matt 19,9, det er ikke utroskap i et ekteskap, da ville det stått adultery, ikke fornication, og det ville stått divorce ikke put away. Så ved og vrangtolke Matt 19,9 blir mange villedet og tror her er ett unntak fra dette med skillsmisse og gjengifting, men det er ikke sant, og resultatet er at mange desverre lever i hor og tror at alt er greit.

Dette er da altfor strengt, Gud kan ikke være slik sier mange. Forlanger Han virkelig at jeg skal leve alene resten av livet vist jeg blir skilt? Ja det er det Guds ord sier, da skal en enten leve alene eller gjenforens med den en var gift med. Går ikke det nå, så går det kansje senere, Gud kan hjelpe og gjenopprette alle skadete ekteskap vist vi slipper Han til, alt er mulig for Gud.

Men vist dette er for hardt av Gud og forlange noe slikt, hva da med alle andre som må gjøre store offringer for og leve i harmoni med Guds ord og vilje? Vist f.eks to homofile blir frelst, leser bibelen og skjønner at dette er imot Guds vilje, så har de to valg. Enten fortsette og leve slik og forkaste Guds ord, eller legge det frem for Gud, be om tilgivelse og vende om fra det livet. De kan ikke be Gud om tilgivelse også fortsette i synden, tilgivelse skjer ved omvendelse fra synden lærer bibelen.

To samboere kan heller ikke fortsette som samboere om de blir frelst og skjønner Guds ord, de må da vende om fra dette livet. Dette er viktig, så viktig at døperen Johannes ga hodet sitt for dette, han ble halshugget etter og ha advart mot ulovlig gjengifting. Det trenger heldighvis ikke vi gjøre, men her er det viktig med klar tale da Guds ord er veldig klar på hva som skjer vist vi bryter dette. Ett av de ti bud sier at vi ikke skal bryte ekteskapet og det er de ti bud vi alle skal dømmes etter, det viser viktigheten av og få dette rett.

Tiende

Ole Hellum, Oslo

Flere ganger opp i gjennom kirkens historie har grupper av mennesker forsøkt å innføre deler av Moseloven inn i den kristne tro.
I Paulus sin egen tid hevdet Judaistene at kristne som var av andre folkeslag enn jøder, måtte omskjære seg før de kunne bli frelst. Paulus kjempet mot slike idéer, -og dette skriver han da også ivrig om i brevene sine.

Paulus er ikke snau i sin vrede mot slikt, -og sier at den som på en slik måte prøver å følge Moseloven, har kommet ut av nåden i Kristus, og at han ønsker at disse som omskjærer seg måtte skjære av seg en viss legemsdel i sitt forsøk på å «forbedre» evangeliet.

I våre dager tviholder blant andre Syvende dags adventistene på sabbaten og matforskriftene i det gamle testamente.
På samme måten prøver de fleste menigheter i dag å opprettholde den gammeltestamentlige praksisen med å betale tiende.
Det hersker også en del forvirring om hva tienden egentlig er for noe, -og dette skal vi forsøke å rydde opp i ved å se på hva både det gamle og det nye testamente egentlig lærer om tienden.

Vi skal se at kristne ikke er forpliktet til å betale tiende, men at enhver er fri til å gi av sin tid, evner og penger slik han eller hun finner det i sitt eget hjerte.
Men, -så er det da også slik at Herren skal gi oss igjen etter vår gavmildhet her på jorden.

Luk.6:38 Gi, så skal dere gis! Et godt, stoppet, rystet, overfylt mål skal gis dere i fanget; for med det samme mål som dere måler med, skal dere måles igjen.

Hva er tiende?
Det første vi må gjøre, er å finne ut hva tiende er for noe.

Tienden var velkjent ikke bare i Israel, -men også i hele Midt-Østen, -hvor tienden ble brukt som inntekt for Kongene og adelen. Et skattesystem med andre ord.

Bibelsk definisjon på tiende:
– En tiendel av årlig produksjon, enten i form av jordbruksprodukter eller produkter fra dyrehold. Altså IKKE penger.(3.Mos.27:30-32) I følge Moseloven var tienden en tvungen ordning. (3.Mos.27:30, 3.Mos.27:32, 5.Mos.14.22-23, 5.Mos.14.28).
Pastorer og menighetsledere som preker tiende, viser at de ikke eier det minste begrep om hva Bibelen lærer om tiende i det hele tatt, -for tienden er slett ikke ti prosent av inntekten din, slik som de påstår. Heller ikke virker det som om de forstår at den nye pakt har erstattet den gamle pakt, siden de prøver å vekke liv i gammeltestamentlige forordninger.

Dette er hva Bibelen lærer om tiendens størrelse: Vi har ikke bare en tiende, -men tre!
1) Årlig tiende for underhold av det Levittiske presteskap.5.Mos. Kap.14)
2) Årlig tiende for Jerusalem. (5.Mos. Kap.14)
3) Tiende hvert tredje år for Levittene,-enkene og farløse,-samt til de fremmede i landet. (5.Mos. Kap.14)
Tilsammen ville dette utgjøre IKKE 10 % av inntekten din, slik som det blir praktisert i dag, men 23,3 % av årlig inntekt.

Tiende var en årlig hendelse, IKKE på hver lønningsdag eller en gang i uken, slik som vi praktiserer det idag.
Bibelen lærer dessuten at den som bodde langt unna Jerusalem skulle selge produktene som utgjorde tienden, og bruke pengene til en fest for Herrens åsyn, under forutsetning at Herren hadde velsignet dem rikelig i det året som hadde gått. (-Les 5.Mos.Kap.14)

Ordet tiende brukes åtte ganger i det nye testamente. Hver gang ordet brukes er det for å henvise til jødisk praksis med tienden, -eller en gammeltestamentlig hendelse.

Det nye testamente er full av formaninger angående synd og andre åndelige problemer, men vi ser aldri at noen refses for ikke å betale tiende.

I Apostlenes gjerninger 5:1, leser vi om Ananias og Saffira som solgte et jordstykke for å gi pengene til forsamlingen. Dette ekteparet døde IKKE fordi at de ikke gav penger, for det gjorde de, men for at de holdt noe av pengene tilbake i hemmelighet. Jeg har hørt kollekt-taler som bruker denne historien for å skremme forsamlingen til å vrenge lommebøkene sine.
Bibelen lærer at tienden skulle gis til det Levittiske presteskapet, -IKKE til pastorer eller andre kirkeledere.(Hebr.7:5)

Ved å se på skrifter fra menighetene i de første århundrene finner vi ingenting om at de første menighetene hadde en praksis med å betale tiende. Ireneus, -den kjente lederen for Smyrna-menigheten sier tvert imot at skikken med å betale tiende opphørte med Kristus.
Grunnen er enkel: -Den nye pakt kom for å oppfylle den gamle pakt. Misforstå ikke. . . -Jesus sier at ikke en tøddel av loven og profetene skal forgå.
Loven er, -som Paulus sier, -god, og en tuktemester til Kristus. Loven gjelder fremdeles, for dem som ikke er i Kristus. Men for oss, som er i Kristus, -er loven oppfylt av Herren selv, -for at vi skal slippe å oppfylle den.
Hvorfor skal vi da betale tiende i følge en lov som er oppfylt for oss?

Moseloven ble gitt til Jødene, IKKE til den kristne menighet.
Hvorfor holder vi da på loven om tienden, men ikke alle de andre budene og forskriftene i Moseloven?
Moseloven pålegger blant annet å ikke kle seg med klær lagd av forskjellig materialer, slik som ull og bomull.
Enten må klærne være laget av bare ull, eller bare bomull.
Holder noen av oss den delen av Moseloven?
Nei, -selvfølgelig ikke!
Hvorfor blir vi da pålagt å følge Moseloven når det gjelder tienden?
-Grunnen er veldig enkel: -Noen er ute etter pengene dine!
Spør hvilken som helst pastor du vil, -om hvorfor vi ikke følger budene i Moseloven, -og han vil svare deg følgende:
«-Fordi at den gamle pakt er erstattet av den nye pakt.»
Hvis du så spør hvorfor vi da blir pålagt å følge den gamle pakt ved å betale tiende, -må pastoren din lyve, hvis han vil høres troverdig ut, -og si at det er pålagt oss slik i den nye pakt.

– Er det det?

– Vi kan ta for oss skriftstedene i det nye testamente å se om vi blir pålagt noe slikt.

Matt.23:23 Ve dere, dere skriftlærde og fariseere, dere hyklere, dere som gir tiende av mynte og anis og karve, og ikke enser det som veier tyngre i loven:
Rett og barmhjertighet og trofasthet! Dette burde gjøres, og det andre ikke lates ugjort.
-Sier Jesus dette til oss, eller til de skriftlærde?

Luk.18:12 Jeg faster to ganger om uken, jeg gir tiende av all min inntekt.
-Dette er fra fortellingen om tolleren og den skriftlærde, hvor den skriftlærde skryter av hvor rettferdig han er.
-Dette er neppe et påbud til oss om å betale tiende.

Heb.7:1. . . han som Abraham også gav tiende av alt, og som først, når hans navn utlegges, er rettferdighets konge, men dernest også Salems konge, det er freds konge.
-Er dette et påbud til oss?

Heb.7:3 Og se, hvor stor han er, denne som Abraham, patriarken, endog gav tiende av byttet!
-Heller ikke dette er et påbud.

Heb.7:4 Og mens de av Levis barn som får prestedømmet, har et bud om å ta tiende efter loven av folket, det er av sine brødre, skjønt disse er kommet av Abrahams lend.
Samme her også, -ikke noe påbud.

Heb.7:5 Så har denne, som ikke regner sin ætt fra dem, tatt tiende av Abraham og velsignet ham som hadde løftene.
Igjen det samme, -Paulus gir ikke oss påbud om å betale tiende.

Heb.7:7 Og her er det dødelige mennesker som tar tiende, men der en som har det vitnesbyrd at han lever.
Nå bør det snart komme et påbud om å betale tiende her . . . for nå har vi bare ett skriftsted igjen . . .

Heb.7:8 Og om jeg så må si: Ved Abraham er endog Levi, som tar tiende, blitt lagt i tiende.

Ja, folkens, -det var alt det nye testamente hadde og si om tiende. -Ikke et eneste påbud til oss kristne.

De fleste av de ovenstående skriftstedene er som du ser fra Hebréer-brevet, -hvor Paulus underviser om frelsen i Kristus. Han underviser IKKE om tiende!
Skriftstedene om tienden peker bare tilbake på hendelser i det gamle testamente.
Det nye testamente inneholder ingen undervisning om tienden i det hele tatt.

Jeg er helt sikker på at hvis Gud har planer for din menighet, -så er Han fullt i stand til å gjennomføre de planene UTEN å gjenopprette Moseloven! Penger skulle ikke være noe problem i det hele tatt for den som er i Guds plan.
-Da ordner muligens Gud opp i tingene, slik at Hans plan blir gjennomført. Gud har nemlig for vane å fullføre det Han begynner på.

Fil.1:5 Og jeg er fullt viss på dette at han som begynte en god gjerning i dere, vil fullføre den inntil Jesu Kristi dag.

-Men hvis pastoren i menigheten din har en mengde planer som IKKE Gud har gitt ham, skjønner jeg godt at økonomi blir et emne som er belagt med mye mas og stress.
Hvis lederne i menighetene våre har planer som har oppstått i deres egne hoder, -så bør de selv stå ansvarlige for å skaffe pengene for å gjennomføre planene sine.

Verden er full nok som det er av mennesker som kjører karusell med andres penger

FOKUS PÅ NÅDEFORKYNNELSEN

Bibelen i vektskålen

At Bibelen utsettes for kritikk er ikke noe nytt. At man stiller spørsmålstegn ved mye av det som er skrevet i Bibelen er regelen mer enn unntaket hos mange toneangivende teologer. Men at det fra konservativt kristent hold stilles spørsmålstegn ved om Bibelen er Guds Ord til oss, er ikke så vanlig. Allikevel har vi fra dette hold de siste årene gjennom det som ofte kalles nådeforkynnelsen, sett en snedig form for bibelkritikk som er egnet til å undergrave tilliten til Bibelen. Kall det gjerne karismatisk liberalteologi.

Dispensasjonalismen
Fenomenet er ikke av ny dato. Da den bibelfortolkningstradisjonen som kalles dispensasjonalismen ble utviklet, tok den utgangspunkt i at frelseshistorien kunne inndeles i såkalte husholdninger – på engelsk dispensations. Derav navnet. I disse avsnittene i frelseshistorien fastla Gud betingelsene mennesket skulle leve under og måles imot. I den ene husholdningen etter den andre kom mennesket til kort og måtte erkjenne behovet av en Frelser.

De toneangivende bibelfortolkere blant dispensasjonalistene delte inn frelseshistorien på ulik måte. Felles for alle var at de hevdet at vi nå befinner oss i nådens, eller menighetens tidshusholdning. Det er en viss uenighet mellom disse om når vi gikk over i nådens tidshusholdning. Noen mener at det skjedde da Jesus døde på korset, andre mener at det skjedde på pinsedagen. Atter andre mener at det skjedde da Paulus ble frelst på veien til Damaskus, mens noen igjen setter overgangen til den nye pakt ved slutten av Apostlenes Gjerninger.

Oppdeling av Bibelen
At frelseshistorien deles inn i ulike avsnitt kan man også se spor av i Paulus’ undervisning, selv om han ikke lager noen lære ut av det. En slik måte å se frelseshistorien på kan være en hjelp når man studerer Bibelen. Men når man med utgangspunkt i husholdningslæren vil gradere Bibelens autoritet for oss kristne i dag blir det hele straks mer problematisk. Da kan det som i utgangspunktet skulle være en nøkkel til å forstå Guds frelsesplan, bli en hindring for å ta imot Bibelen som Guds inspirerte ord.

Det er stor enighet blant bibelfortolkere om at vi i det Gamle Testamente finner mye stoff som er knyttet til pakten mellom Gud og Israel og som ikke har gyldighet for den kristne menighet. Seremonilovene og diettforskriftene hører med her. Det er også i GT mye som er talt inn i en historisk setting og som derfor ikke er relevant for oss i dag.

Jesus eller Paulus
Utfordringen er at man med husholdningslæren som bakteppe graderer det Nye Testamentets skrifter og hevder at ikke alt gjelder den kristne menighet i dag. Det blir derfor hevdet at evangeliene tilhører den gamle pakt, at Bergprekenen er en gammeltestamentlig preken, at Fadervår er en gammeltestamentlig bønn, at misjonsbefalingen ble gitt til jødene, at Jesus forkynte til jøder og at det han sa må forstås ut fra dette, for å nevne noe. Ut fra samme resonnement blir det hevdet at det er motsetninger mellom det Jesus sa og det Paulus sa. Og i denne motsetningen er det Paulus vi skal høre på, for hans forkynnelse tilhører nådens tidshusholdning.

Paulus eller Peter
Det blir også hevdet at det er motsetninger mellom det evangeliet Paulus forkynte og det evangeliet Peter forkynte. Man mener å finne grunnlag for dette i den arbeidsfordelingen som skjedde ved apostelmøtet i Jerusalem (Ap gj 15). Peter skulle forkynne til jødene mens Paulus skulle forkynne for hedningene. Ut fra dette blir det hevdet at de forkynte to ulike evangelier og at vi som hedninger skal legge Paulus’ brev til grunn for liv og lære. Peters brev får vi lese til oppbyggelse. Lignende resonnement gjør seg gjeldende når det gjelder de andre deler av NT.

Bibelens dommere
Det er klart at en slik måte å gradere Bibelen på, er egnet til å undergrave tilliten til Bibelen som Guds Ord til oss. Vi blir Bibelens dommere. Vi skal avgjøre hva som har gyldighet for oss i dag og hva vi skal la ligge. Når en slik bibelfortolkningsmetode møter den postmoderne individualismen, rives det objektive grunnlaget vekk for den kristne forkynnelsen. Da er det grunn til å rope et varsku. I en tid da vi med full tyngde høster fruktene av 200 års liberalteologi trenger vi minst av alt at tilliten til Bibelen svekkes ytterligere. At denne undergravningen kommer fra det som normalt regnes som evangelisk-konservativt hold gjør saken ekstra alvorlig.

Summen av Guds Ord
Den nye pakt begynte med Jesus. Selv om han var født under loven og levde under loven, så representerte han den nye pakt i alt han sa og gjorde. Johannes sier at nåden og sannheten kom med Jesus, og Hebreerbrevet skriver at Gud har talt til oss ved Sønnen. Jesus selv sa at Den Hellige Ånd skulle videreføre det han underviste disiplene om. Dette skulle skje etter hans død og oppstandelse. Det er derfor ikke mulig å finne grunnlag i Skriften for at det skulle være noen motsetning mellom det Jesus sa da han var på jorden og det han sa ved Den Hellige Ånd etter sin himmelfart.

Det er altså ingen motsetninger i Bibelen. Derfor er det et allment akseptert fortolkningsprinsipp at skrift skal forklare skrift. Der det tilsynelatende er motsetninger mellom to skriftsteder, må man tolke det ene i lys av det andre. Summen av Guds Ord er sannhet.

Fremadskridende åpenbaring
Bibelen er en helhet der åpenbaringen er fremadskridende. Denne fremadskridende åpenbaring finner du i GT, mellom GT og NT og mellom evangeliene og resten av den Nye Testamente. Og vi har ennå ikke nådd klimaks i denne fremadskridende åpenbaringen. Johannes sier i sitt første brev at når Jesus kommer skal vi se ham som han er og vi skal bli ham lik. Det samme antydes flere steder i NT. Men i Bibelen har vi en tilstrekkelig åpenbaring til å bli frelst og til å leve det kristne livet. Vi har fått åpenbart det Gud vil at vi skal se og forstå mens vi er her på jorden.

Ett evangelium
Det er også uholdbart å hevde at Peter og Paulus forkynte to forskjellige evangelier. Under apostelmøtet i Jerusalem trekker Peter en interessant konklusjon etter at Paulus og Barnabas hadde avlagt rapport etter sin første misjonsreise. Peter konstaterer at hedningene hadde fått den samme Hellige Ånd som apostlene og at de var blitt frelst på samme måte som dem. Når Paulus skriver brevet til Romerne sier han at han ikke skammer seg over Kristi evangelium, for det er Guds kraft til frelse for hver den som tror, for jøde først og så for greker. I første Korinterbrev skriver han det samme når han sier at han forkynner Kristus korsfestet både for jøder og greker. Ifølge Hebreerbrevet var Jesus den første som forkynte om frelsen. Deretter ble dette evangeliet stadfestet av de som hadde hørt ham, altså av apostlene. Det var det samme evangeliet hele veien.

Paulus gjorde heller ingen forskjell mellom jøder og hedninger når han var på sine misjonsreiser. Først henvendte han seg til de jødiske synagogene med evangeliet. Som regel ble han kastet ut derfra. Da henvendte han seg til ikke-jødene på stedet. Derfor bestod også de menighetene Paulus plantet av både jøder og hedninger.

Bibelens autoritet
I en tid som vår, når kristen tro og moral blir utfordret og angrepet fra mange hold, trenger vi å hevde Bibelens autoritet – ikke å svekke tilliten til Bibelen. Om ikke vi holder fast ved Guds Ord er vi ferdige. Da vil vi ende opp med å forkynne våre meninger og oppfatninger. Og våre meninger vil endres i takt med tidsånden. Det er troen på Bibelen som Guds inspirerte og ufeilbarlige ord som gir menigheten et sikkert fundament i alle stormer og som gir tyngde i den kristne forkynnelsen.

Men uansett: selv om vi devaluerer Bibelens autoritet, så står Guds Ord allikevel fast. For vi kan ikke gjøre noe mot sannheten, bare for sannheten.

Har Gud skiftet mening?
At Gud av nåde frelser den som tror er ikke en sannhet som først dukker opp i det Nye Testamente. Gjennom hele Bibelen går dette igjen som en rød tråd når troen knyttes til Guds frelsesinitiativ: offerlammet. Troen knytter sammen den Gamle og den Nye Pakt. Det blir derfor feil om man setter en motsetning mellom loven og troen.

Lov eller evangelium
Vi har i de senere år sett framveksten av en forkynnelse, ofte kalt nådeforkynnelsen, som setter loven og evangeliet opp mot hverandre som om det skulle dreie seg om to veier til frelse. Etter denne forkynnelsen hører loven hjemme i den Gamle Pakt og derfor gjelder den ikke lenger. Nå er det troen som gjelder. En slik forkynnelse bygger på en overfladisk analyse av Bibelen.

Den rettferdige av tro skal leve
Da Paulus tok et oppgjør med den jødiske tradisjon, gjorde han det ved å sette fingeren på jødenes forståelse av den Gamle Pakt. De trodde at loven skulle holdes slik at de etterpå kunne rose seg selv innfor Gud. ”Se hvor rettferdige vi er”. De forsøkte å etablere sin egen rettferdighet basert på lovgjerninger. Men Paulus viser på en elegant og overbevisende måte at det aldri har vært Guds mening å frelse på grunn av menneskets egne gjerninger. I Rom 3,21 sier han at den rettferdigheten som nå er åpenbart gjennom Jesus Kristus er den samme rettferdigheten som loven og profetene vitner om – rettferdigheten av tro. En av profetene, Habakkuk sier det slik ”Den rettferdige ved sin tro skal leve”.

Loven åpenbarer Guds gode vilje og er derfor et utrykk for Hans hellighet (Rom 7,12. 1 Tim 1,8-9). Jødene forsøkte å oppnå rettferdighet ved lovgjerninger men snublet mot snublesteinen som er troen. I Bibelens profetiske perspektiv er snublesteinen Jesus, troens opphavsmann og fullender. Jødene er ikke enestående i så henseende. Dypt i menneskets falne natur ligger trangen etter å rettferdiggjøre seg selv. Da kan vi rose oss av hva vi selv har gjort. Vi greier oss uten Guds hjelp. Men hos Gud er all menneskelig ros utelukket. Vi kan ikke frelse oss selv.

Det Paulus aldri gjorde
Når man derfor med referanse til flere av Paulus’ skriftsteder avskaffer loven, gjør man noe Paulus aldri hadde til hensikt å gjøre. Paulus angrep jødenes forståelse av loven. Han angrep den rettferdigheten de satte sin lit til – en rettferdighet basert på lovgjerninger. Men han angrep aldri loven. Den løftet han fram som hellig og rettferdig og god. Loven er nemlig aldri ment å skulle være grunnlaget for vår rettferdighet. Den er et uttrykk for Guds rettferdighet. Loven kom inn ”ved siden av” for at fallet skulle bli større. Den ble lagt til for overtredelsenes skyld (Gal 3,19). Derfor settes ikke loven ut av kraft ved troen. Tvert imot stadfestes loven av troen (Rom 3,31). Loven er ikke imot Guds løfter ettersom det aldri er gitt en lov som har kraft til å levendegjøre (Gal 3,21)

Gud har ikke skiftet mening
Gud har ikke skiftet mening. Det har alltid vært Guds plan av nåde å frelse dem som tror. Helt fra det første mennesket til tidens ende vil dette være Guds plan. Men vi mennesker har ikke alltid forstått dette. Åpenbaringen om hans frelse var tidligere mangelfull. Derfor sendte han i tidens fylde sin Sønn til soning for all verdens synd. Jesus oppfylte loven og åpenbarte for alle Guds rettferdighet. Derfor er Kristus lovens endemål og oppfyllelse (Rom 10,4). Når vi vandrer i ånden, blir lovens rettferdige krav oppfylt i oss (Rom 8,4). Vi har av nåde ved troen på Jesus Kristus mottatt hans rettferdighet. Det er den samme rettferdighet Gud viser oss i den gamle pakt. Etter at Gud tidligere talte ved profetene har han nå talt ved Sønnen (Hebr. 1,1-2). Men han har hele tiden sagt det samme. Det at Bibelen er delt i to deler – det Gamle og det Nye Testamente, må ikke få oss til å tro at Guds frelsesplan er delt i to deler som attpåtil skulle stå i et motsetningsforhold til hverandre.

Guds rettferdighet
I hele Romerbrevet er budskapet at Guds rettferdighet alltid har blitt mottatt ved tro ikke ved lovgjerninger. Rettferdiggjørelse ved tro er altså ikke noe nytt. I Rom 9,30 – 32 sier Paulus at hedningene fikk rettferdigheten fordi de hadde tro selv om de ikke søkte rettferdigheten. Jødene derimot grep ikke rettferdighetens lov, som er troens lov, fordi de søkte rettferdighetens lov, altså rettferdighet bygget på lovgjerninger.

Paulus går videre i Rom 10 med å forklare at dette skyldtes jødenes uvitenhet om Guds rettferdighet. Han snakker ikke her kun om jødene på hans egen tid. Hans referanse til Moses i vers 5ff viser at han tenkte på jødenes uvitenhet om Guds rettferdighet helt tilbake til da loven ble gitt. På grunn av denne uvitenheten søkte de å etablere sin egen rettferdighet som var basert på gjerninger. Dette førte til en forherdelse slik at de ikke underordnet seg Guds rettferdighet som er av tro.

Hans referanse til 5. Mos 30 er spesielt interessant. Han tar det Moses sier om at man ikke trenger å dra opp til himmelen eller ned i avgrunnen for å hente budet, og utlegger det til å bety at man ikke behøver å dra opp til himmelen eller ned i avgrunnen for å hente Kristus. Og han fortsetter i Rom 10, 8 med å sitere ordrett fra 5 Mos 30,14: ”Ordet er deg nær i din munn og ditt hjerte.” Guds rettferdighet krever altså ingen innsats fra vår side. Vi behøver ikke fare opp eller ned eller gjøre noen andre gjerninger. Ordet er oss nær. Vi kan bare tro det og ta imot Guds rettferdighet av nåde.

På denne måten slår Paulus fast at det ikke er noen motsetning mellom det Moses forkynte og det han selv forkynner. Det er ikke én rettferdighet i den gamle pakt og en annen rettferdighet i den nye. Kristus er lovens endemål og oppfyllelse.

Godt vitnesbyrd på grunn av troen
Hebreerne 11 er troens store kapittel. De personene som omtales her levde i en periode som dekker tiden både før og under den gamle pakt. Ingen av dem roses for sine gjerninger som om dette skulle dannet grunnlaget for deres rettferdighet. De gamle får godt vitnesbyrd på grunn av sin tro. Og denne troen ligger bak deres gjerninger. Troen var grunnlaget for deres rettferdighet. I hele frelseshistorien er det troen som har skapt velbehag hos Gud, og gjerningene har sprunget ut av troen og gjort den fullkommen. Det er aldri snakk om gjerningsrettferdighet men rettferdighet på grunn av troen.

Lov og evangelium
Det er derfor ikke noen motsetning mellom lov og evangelium ettersom de aldri har ment å skulle føre til det samme resultat, nemlig frelse. Loven viser oss at vi er syndere. Evangeliet viser oss Frelseren. Loven er en tuktemester. Evangeliet er en faderfavn der vi finner fred både med Gud og med oss selv. Tar man bort loven mister man perspektivet i frelsen. Da glemmer man også det faktum at alle som ikke tar imot evangeliet og frelsen ved tro på Jesus Kristus fremdeles lever under loven og derfor en gang skal dømmes etter sine gjerninger.

Helt fra før verdens skapelse har Gud hatt èn plan for menneskehetens forløsning. Den har aldri forandret seg. Denne planen ble åpenbart gradvis, men den handlet alltid om det samme. Da Jesus gjennom sitt liv oppfylte lovens krav og ved sin død sonte verdens synd var budskapet det samme som da Gud etter syndefallet i Edens hage ofret et dyr for å skjule Adam og Evas nakenhet. Det er Gud som rettferdiggjør. Derfor behøver vi ikke innføre motsetninger i Guds frelsesplan som ikke er der. Det har alltid vært ved tro mennesket har blitt rettferdiggjort. Uten lovgjerninger. Alt er av nåde.

De ti bud gjelder idag.
Da Moses mottok de ti bud på Sinai-fjellet, sto han der som representant for et folk som nettopp var utfridd fra fangenskapet i Egypt. Israels Gud hadde forløst sitt folk fra trellekåret. Nå åpenbarte han sin vilje for dem. ”Du skal ikke ha andre Guder enn meg”, lød det første budet. Så fulgte ytterligere bud som beskrev folkets plikter mot Gud og mot hverandre. Den lydigheten han nå krevde bygde på den forløsningen han hadde gitt dem. De var nå fri til å tjene sin Gud. Han åpnet sitt hjerte for dem og ba dem om å åpne sine hjerter for Ham.

Det har i de senere år gjennom det som ofte kalles nådeforkynnelsen, blitt hevdet at de ti bud ikke gjelder lenger. Det hevdes at de ble gitt til Jødene og at de aldri har hatt gyldighet for den hedningekristne menighet. Det hevdes videre at de ti bud er knyttet til loven og at loven ble avskaffet av Jesus og at vi nå bare har ett bud – kjærlighetsbudet. Et slikt syn ser bort fra et samlet bibelsk vitnesbyrd. Dessverre finnes det flere eksempler i kirkens historie på at man har hevdet at loven i betydningen moralloven ikke gjelder lenger. Men hele tiden har dette synet, som vi vanligvis kaller for antinomisme, blitt avvist. De ti bud gjelder i dag. Antinomismen er en læremessig villfarelse.

De ti bud har universal gyldighet
Moralloven – de ti bud – ble gitt til jødefolket på Sinai og var en del av pakten mellom Gud og Israel. Men de ti bud gjelder ikke bare jødene. Selv om hedningene ikke fikk de ti bud, gjør de allikevel av naturen det loven lærer. Ifølge Paulus er de sin egen lov selv om de ikke har loven og han sier videre at dette viser at lovens gjerning er skrevet i hjertet deres, noe også samvittigheten vitner om. Det samme gjelder tankene deres. Derfor har altså hedningene en lov i sitt indre som korresponderer med moralloven selv om de ikke har fått denne forkynt. Dette understreker den universale, gudgitte gyldigheten for moralloven. Når Paulus sier at hedningene ikke har loven, så mener han ikke at de ti bud ikke gjelder dem. De har bare ikke fått Guds Ord forkynt.

Ikke ett nytt bud
De ti bud var grunnloven for Israel, men profetene pekte fram mot en tid da loven ikke skulle være skrevet på steintavler, men i menneskenes hjerter. Jesus understreket de ti bud som rettesnor for våre liv og forsterket dem ved å la dem gjelde, ikke bare handlingen, men motivene og tankene bak handlingen. Han summerte budene i et nytt bud – kjærlighetsbudet (Joh 13,34). Ikke slik å forstå at han byttet ut de ti andre budene med ett bud, men slik at essensen av budene er kjærlighet til Gud og kjærlighet til min neste (Mt 22, 37-39). Å hevde noe annet er å lese noe Jesus ikke sier.

I Paulus brever har de ti bud en sentral plass. Han bruker dem som grunnlag og referanse i sine hustavler (F eks Ef 6,1-3) og han sier at det som betyr noe er å holde Guds bud (1 Kor 7,19). Romerbrevet 13 er som et ekko av Jesu avskjedstale til disiplene da han gav dem kjærlighetsbudet. Paulus nevner flere av budene – du skal ikke drive hor, du skal ikke slå i hjel, du skal ikke stjele, du skal ikke vitne falskt, du skal ikke begjære – og sier at alle disse blir sammenfattet i dette ord: ”Du skal elske din neste som deg selv”. Han avskaffer ikke budene. Han sier at kjærlighetsbudet sammenfatter alle budene. Og han går et skritt videre og sier at kjærligheten er lovens oppfyllelse.

Hjerteslagene fra kjærlighetens Gud
Verken Jesus eller Paulus avskaffer de ti bud. De forsterker dem ved å peke på motivene og tankene. Og de peker på kjærligheten som summen av alle budene. I bunnen av budene ligger altså kjærligheten til Gud og min neste. De ti bud er ikke harde krav fra en streng Gud. De er hjerteslagene fra kjærlighetens Gud. De er fulle av omsorg og godhet. De er Guds gode vilje for det ypperste han har skapt, mennesket. De peker på veien til fred og harmoni. Derfor er loven hellig og rettferdig og god.

Men i den nye pakts tid er det skjedd noe kvalitativt nytt i vårt forhold til de ti bud: de er skrevet i våre hjerter og sinn (Hebr 10,16). Vi har fått Guds kjærlighet utøst i våre hjerter ved den Hellige Ånd (Rom 5,5) slik at vi kan vandre i kjærlighet og gjennom det oppfylle budene. For det er klart at det ikke er noe motsetningsforhold mellom det de ti bud sier og den loven som er skrevet i våre hjerter. Vi fryder oss i Guds lov etter vårt innvortes menneske (Rom 7,22).

Etisk fundament for individ og samfunn
Gjennom det Nye Testamente ble de ti bud gitt videre til den kristne menighet. Derfor har de ti bud dannet et moralsk fundament og en rettesnor for den kristne kirke til alle tider. De ti bud har vært en objektiv dommer som har avgjort hva som er rett og galt uavhengig av individuelle meninger, oppfatninger og tidsstrømninger. Å leve som en kristen har alltid vært å leve et liv i overensstemmelse med de ti bud. Helt fra oldkirken og fram til vår tid ble derfor de ti bud det etiske fundament i samfunn og stater der den kristne tro utbredte seg og fikk fotfeste. De ti bud fikk en dramatisk positiv konsekvens for samfunnsmoral og lovgivning. Særlig ser vi innflytelsen fra de ti bud i utformingen av lovverket i land i den vestlige verden. I England, USA, Frankrike og de skandinaviske land, for å nevne noen, ligger de ti bud i grunnlovene som en etisk forutsetning. Det etiske fundamentet i mange av verdens land ville vært helt anderledes uten påvirkningen fra de ti bud.

Antinomisme i oldkirken
At det i kristen sammenheng har blitt hevdet at de ti bud ikke gjelder lenger er ikke noe nytt. Det første antinomistiske angrep på kirken kom i det første århundre fra Marcion, som var sønn av en biskop. Han ville gjennomføre en radikal reform av kirken i paulinsk ånd. Han ville ha jødedommen ut av kristendommen og forkastet derfor hele det Gamle Testamente og med det de ti bud. Men ettersom han var påvirket av gnostisismen truet hans reformasjon med å omforme hele den kristne tro. Da han i år 144 la fram sin lære for menigheten i Rom som han tidligere hadde forært en større pengesum, og krevde anerkjennelse for sitt læresystem, ble han istedet utstøtt av menigheten, fikk pengene tilbake og ble stemplet som kjetter.

Den antinomistiske strid
Under reformasjonstiden blusset det igjen opp en strid omkring de ti bud i den kristne kirke. Luther lærte til å begynne med at kun nåden og ikke loven kan føre til virkelig anger. Senere hevdet han, på samme måte som Melanchton, at loven må forkynnes for å vekke syndserkjennelse og anger. Dette ble sterkt imøtegått av Johann Agricola, som en tid hadde vært Luthers sekretær. Han hevdet at bot alene kan læres gjennom evangeliet, ikke gjennom Mose lov. Berømt er hans uttrykk: ”I galgen med Moses!”

Lovens tre bruk
Melanchton – reformasjonstidens toneangivende teolog – tok spørsmålet om lovens gyldighet i den kristne kirke opp i sin dogmatikk Loci (fra 1535). Etter dette ble det vanlig å tale om lovens tre bruk. Ved denne måten å se på loven eller de ti bud ville man skille mellom tre ulike virkemåter for loven i frelsens tidshusholdning. For reformatorene var det nødvendig å klargjøre spørsmålet om loven både mot dem som mente at lovgjerninger var nødvendig for frelsen – den falske nomismen, og mot antinomismen, som fremmet en løssluppen livsstil.

Ut fra dette er lovens første bruk dens anvendelse som etisk fundament for samfunnet gjennom den verdslige myndighet (usus politicus). Gud bruker loven slik for å opprettholde en ytre lovmessighet i verden. Lovens andre bruk er å føre mennesket til syndserkjennelse så det kan søke frelsen i Jesus Kristus (usus spiritualis). Lovens tredje bruk er å veilede de troende i det kristne livet (usus didacticus). De ti bud er som stabbesteiner som viser hvor veien er og hvor grøfta er.

De ti bud gjelder i dag
De ti bud er et uttrykk for Guds hjerte og vilje. Det var aldri meningen at man ved å holde dem skulle bli frelst, for ingen blir rettferdiggjort ved lovgjerninger. Men de er Guds gode vilje for oss mennesker. Derfor har den kristne kirken videreført det synet Jesus og Paulus hadde på de ti bud. Det bør vi som kristne idag fortsette med.

Som i Noahs dager, del 1

I sin store eskatologiske tale gjengitt blant annet i Matt 24, så sammenligner Jesus endens tid med den tiden da Noah levde.
«Men som det var i Noahs dager, slik skal det også være når Menneskesønnen kommer. For i dagene før vannflommen spiste og drakk de, giftet seg og gav til ekte, helt til den dagen da Noah gikk inn i arken. Og de forsto ingenting før flommen kom og tok dem bort. Slik skal det også være ved Menneskesønnens komme.»
Hva er det ved disse to tidsepokene som er likt hverandre? Hva er det som gjør at Jesus sammenligner endens tid med Noahs tid? For å finne ut av det må vi lese 1.Mosebok og studere særtrekkene ved det samfunnet Noah levde i. Gjør vi det finner vi ut at samfunnet den gang som nå var i en tilstand av fullstendigmoralsk oppløsning. Dengang som nå var det kjødets lyst, for å bruke et bibelsk begrep, som styrte menneskenes måte å leve på, og det fantes ingen erkjennelse av det som hører Gud til.
1.Mos 6,5 gir oss et visst innblikk i tilstanden på Noahs tid: «Da så Herren at menneskets ondskap var stor på jorden, og at hver hensikt i hans hjertes tanker bare var ond hele dagen.»
Jeg synes det er veldig interessant å studere det Jesus sier om Noahs tid. Jesus antyder nemlig ikke på noen måte, at en eller annen innsats fra menighetens side kan forhindre at frafallet og forfallet inntreffer. Så lenge menigheten er «sannhetens støtte og grunnvoll» kan den til en viss grad hindre at oppløsningen skjer, men situasjonen synes å være umulig å forandre. Dette må sees i lys av menneskets opprør mot Gud, som gjør at mennesket må høste hva det har sådd.
Når mennesket ved egen fri vilje vender seg vekk fra Gud, og ikke er villig til å vende om fra sitt opprør og sin ondskap, til tross for Guds store tålmodighet, så kan ikke Gud tillate, at menneskene lykkes i det de har satt seg fore. Konsekvensen er at samfunnet vil smuldre opp, for så til slutt å gå helt i oppløsning. Det er blitt mer og mer klart for meg at vi ikke kan gjøre oss forhåpninger om å redde det som Gud ikke ønsker å bevare. En gammel pinsevenn som var min mentor i mange år, sa noen visdomsord. Han sa: Jeg har sluttet å be Gud velsigne det kan ikke kan velsigne.
Menneskene på Nohas tid ble advart i 120 år! Det var like lang tid som det tok å bygge Noahs ark. Hva var deres reaksjon? Hån, spott og latter. Det samme blir de som ønsker å stå for Guds ord i dag gjenstand for. De sier: Hvor er Gud? Dere ber, men hvor blir det av bønnesvarene? Finnes den Gud dere snakker om? Hvorfor skal vi lyde Hans ord i dag? Vi vet bedre!
Jesus sier: Som det var i Noahs dager, slik skal det også være når Menneskesønnen kommer.
Men denne gangen kommer det ingen syndeflod. Hva som venter oss forteller derimot apostelen Peter:
«Først av alt skal dere vite at i de siste dager skal spotterne stå fram. De skal gå fram etter sine egne lyster og si: Hvor er løftet om Hans gjenkomst? For fra den tid fedrene sovnet inn, fortsetter alle ting som de var fra skapelsens dager av. For med vilje glemmer de dette: At himlene fra gammel tid ble til ved Guds Ord. Og ved det samme Guds Ord sto jorden fram fra vann og gjennom vann. Ved dette gikk den daværende verden under, ved at den ble oversvømmet av vann. Men de himler og den jord som er nå, blir ved det samme Guds Ord spart til ilden ved tiden for de ugudelige menneskenes dom og fortapelse.» (1.Pet 3,3-7)
Dette er jo som å lese om vår tids spottere. Guds Ord viser oss klart og tydelig at i de siste dager er verden bestemt til å bli rammet av dommens ild. Så kan vi jo da spørre oss hva det er som får Guds vrede til å vekkes så sterkt, at Han ikke lenger vil ha historien fortsette? Det er den stolthet og det opprør som mennesket på grunn av sitt ønske om å være uavhengig av sin Skaper har vist helt fra begynnelsen av.

Som i Noahs dager, del 2

I den forrige blogg artikkelen så vi på likhetspunktene mellom Noahs tid, og det faktum at Jesus i sin store eskatologiske tale i Matt 24,27 sier at ”som Noahs dager var, slik skal Menneskesønnens komme være.” Jeg skrev også at det Jesus omtaler som den siste tid, er en tid da verden er bestemt til å bli rammet av dommens ild. Apostelen Peter taler om Herrens Dag, i 2.Pet 3,10-13:”Men Herrens dag skal komme som en tyv om natten. Da skal himlene forgå med et kraftig brak, og elementene skal oppløses av brennende hete. Både jorden og alle menneskeverk som er bygd opp på den, skal bli brent opp. Derfor, siden alt dette skal gå i oppløsning, hvor mye mer bør dere da ikke holde ved i en hellig ferd og gudsfrykt, mens dere venter på og framskynder Guds dags komme. På den dagen skal himlene fortæres av ild, og elementene skal smelte med brennende hete. Men etter Hans løfte ser vi fram til nye himler og en ny jord, der rettferdighet bor.”En del kristne protesterer når man taler om Guds vrede. Gud er kjærlighet, sier de, og med rette. Det er en side av Guds personlighet og karakter. Og Gud har vist sin kjærlighet mot oss ved at Han sendte sin Sønn til soning for våre synder. Men det er like sant at ”Guds vrede blir åpenbart fra Himmelen over all ugudelighet og all urettferdighet hos menneskene, de som holder sannheten nede i urettferdighet.” (Rom 1,18)Menneskets uavhengighet av, og stolthet og opprør mot Gud, finner vi eksempler på helt tilbake til menneskets første tid, blant annet i beretningen om Babels tårn. Vi finner denne beretningen nedskrevet i 1.Mos 11:”Så sa de: Kom, la oss bygge oss en by og et tårn som rekker helt opp til himmelen! La oss gjøre oss selv et navn…” (v.4)Vi ser hos disse menneskene ønsket om å konkurrere med Gud: å bygge noe så stort, at det ville rokke ved Guds autoritet, og dermed skape en uavhengighet av Guds veier og planer. Guds plan fra begynnelsen var at menneskene skulle oppfylle jorden og bebo den, og derfor skulle de spres. Menneskets plan var å holde sammen og samle alle deres ressurser i et forsøk på å skape sitt eget samfunn, deres egen verden, uavhengig av Gud. Det er dette som i Bibelen kalles Babylons ånd.I dag tales det om det samme: En verden, et verdensstyre, og ikke minst Den nye verdensorden. Dette er gammelt nytt. Babylonsk ånd er i live og trives i beste velgående her på jorden fremdeles. Og er like farlig. Helt fra dag en av, når denne åndsmakt manifesterer seg første gang, så vet Gud hva denne åndsmakten innebærer:”Se, folket er ett, og de har alle ett og samme språk, Dette er hva de begynner å gjøre. Nå blir ingenting umulig for dem av alt det de vil sette seg fore å gjøre.” (1.Mos 11,6)Når menneskeheten samler alle sine krefter i et forsøk på å ”skape seg et navn,” så betyr det, at de ikke bare vil bygge en verden uten Gud, men også imot Gud. Det er ikke vanskelig å se dette i de forsøk på å skape ”en verden” og et verdensstyre i dag. Salme 2, som er en profetisk salme, viser oss dette tydelig:”Hvorfor raser folkeslagene, og hvorfor planlegger folkene det som er nytteløst? Jordens konger stiller seg opp, og fyrstene rådslår med hverandre mot Herren og mot Hans Salvede. Og de sier: La oss rive Deres bånd i stykker og kaste Deres rep av oss!” (Salme 2,1-3)Dette er Babylons ånd, eller ”denne verdens ånd”, som er et annet bibelsk begrep for det samme. Det er denne åndsmakt som arbeider for å samle nasjonene og deres ledere for å fjerne Guds ord og Guds bud og etablere deres egen humanistiske verden, som skal være helt uavhengig av sin Skaper.Det er veldig interessant å legge merke til at den samme åndsmakt som opererte i begynnelsen av vår tidsalder, er den samme ved avslutningen av vår tidsalder. I Åpenbaringsboken leser vi om Guds fiender som forsøker å samle nasjonene imot Gud. I Åp 17,13 leser vi om de 10 konger:
”Disse har en og samme tanke, og de gir sin makt og myndighet til dyret.”

Som i Noahs dager, del 3

I to blogg artikler har vi sett på likhetstrekkene mellom Noahs tid og vår tid, med utgangspunkt i Jesu egne ord i Matt 24,37: ”Men som det var i Noahs dager, slik skal det også være når Menneskesønnen kommer.”I 1532 utgir anabaptisten Pilgram Marpeck et lite hefte med tittelen ”Aufdeckung der Babylonischen hürn.” På norsk blir det noe slikt som: Den Babylonske horen avkledd. Jeg kommer til å komme tilbake til dette heftet senere, men presenterer her innledningen, som passer veldig godt til vårt studium av Noahs og vår egen tid. I heftet til Marpeck heter det:”Alle mennesker kan se og føle (selv uten Skriftens vitnesbyrd) at tidens ende med dommen er nær og vil komme over oss. Guds gjerning viser oss dette. All skapningen har grunn til å frykte og skjelve, på samme måte som de skalv til profetenes ord som talte om den store og forferdelige Herrens Dag. Det faktum at den fortapte, perverterte og Sodom-like verden ikke tar dette så nøye, ei heller gjør noe med det, er ganske enkelt enda et bevis på at Herrens Ord går i oppfyllelse. Disse siste dager er lik den tiden da Lot og Noah levde. Menneskene spiste og drakk, giftet seg og gav til ekte (uten å frykte), men plutselig ødeleggelse vil komme over dem alle.Verden flyter over av forferdelig korrupsjon – den type korrupsjon som frem til nå har vært holdt i skjul. Og sammen med denne, – den verdslige kirken, ved å avdekke dens skam, åpenbarer seg som den hun vitterlig er, – som en kvinne som lenge har lekt hore i hemmelighet, men som plutselig slipper alle forsøk på å dekke seg til , og frekt og uforskammet står frem med sine handlinger.”De pakket ikke tingene inn i bomull på 1500-tallet!Det var ondskapen som preget Noahs tid. Når Jesus taler om at ”spiste og drakk, giftet seg og ga til ekte,” så høres det jo i utgangspunket ganske tilforlatelig ut. Men bak disse ordene fremstår det en annen virkelighet. Fråtsing, et utsvevende liv preget Noahs samtid, og som jeg skrev om i går, et opprør mot Gud. Det var et samfunn som dyrket mennesket, og menneskets intellekt, og hvis liv var preget av materialismen. Ikke ulikt vår egen tid dette.Og dette livet, hvor menneskene var fanget i lenkene til sansenes begjær, har gjort menneskene fullstendig immune med hensyn til det som ventet dem. Jesus sier:”Men de forsto ingenting før flommen kom og tok dem alle bort.” (Matt 24,39)Det er tydelig ut fra Jesu sammenligning, at den siste generasjonen som lever på jorden før Jesus kommer igjen, vil være likeså ond og fordervet, som den som levde på syndflodens tid. Den nåværende verden er på vei mot sin ødeleggelse. Det er ikke vanskelig å se det med det blotte øye. Ingenting kan forhindre at det skjer. Det eneste håpet ligger i Jesu gjenkomst.I neste blogg artikkel skal vi se nærmere på hvorfor Noah fant nåde hos Gud.

Som i Noahs dager, del 4

Det gjør godt å lese ordene i 1.Mos 6,8: ”Men Noah fant nåde hos Gud.” Midt i en ond verden, vandret en mann med Gud. Han er selve håpet for framtiden. Et profetisk bilde. Med Noah startet Gud på nytt. Og som i Noahs dager, skal det også være ved Menneskesønnens komme. En ny begynnelse. Et nytt håp. Håpet for vår tid ligger i dette at Guds rike bryter igjennom. Det skjer til fulle ved Jesu gjenkomst. Han baserer sitt tusenårsrike på sine utvalgte, bygget på et fundament av rettferdighet, dannet gjennom et folk som vandrer i fellesskap med Ham. Guds rike er svaret på denne verdens problemer.Det er klart og tydelig fra Skriften at Guds rike aldri noensinne kan tilpasses og passes inn i våre menneskeskapte og dermed fordervede maktstrukturer, enten de være seg demokratiske eller totalitære. Den nåværende verdensorden og dens systemer kan aldri tjene Guds plan for den kommende tidsalder. Dertil er de vesensforskjellige og totalt annerledes bygd opp. Hva vi venter på er en helt ny styreform – et rike som styres av Kongenes Konge og Herrenes Herre, for hvem enhver konge, president og fyrste må bøye sine knær.Det var to ting Noah var kalt til å gjøre:Bygge en ark.Å forkynne rettferdighetArken var redningen for Noah og hans familie. Det tok omkring 100 år å bygge den. I mellomtiden opplevde Noah å bli latterliggjort for det han gjorde. Noah bygde i tro. I mils omkrets av der han bodde fantes det ikke noe vann. Men han bygde en båt. Og ikke en hvilken som helst båt, men en kjempemessig utgave. Noah forklarte folk at på et gitt tidspunkt ville det begynne å regne, og jorden ville bli oversvømt, mens folket lo. For dem må Noah ha fremstått som en dåre.Parallellen til Noah er menigheten. Den er gitt å forkynne evangeliet, som er frelsens ark. Gud har også åpnet en vei i vår tid til å slippe unna dommen som kommer. Enhver som vender seg bort fra urettferdigheten og tar imot Jesus som sin Frelser, kan unnslippe. Men evangeliet ansees i vår tid som den rene skjære tåpelighet. Korset er en dårskap. Vi må da kunne frelses på annen måte. Vi er da gode mennesker, humanister, kunnskapen vår er stor. Vi vet mer i dag. Men Bibelen slår fast at det finnes kun en frelsesvei, og det er gjennom Jesus Kristus.Det andre Noah skulle forkynne var rettferdighet. Han er blitt kalt rettferdighetens forkynner.”.. og så sant Han ikke spare den gamle verden, men bevarte Noah, en av åtte mennesker, rettferdighetens forkynner, og lot vannflommen komme over de ugudeliges verden..” (2.Pet 2,5)”Ved tro, etter å ha fått et guddommelig varsel om de ting som ennå ikke var synlige, bygde Noah i gudsfrykt en ark til frelse for sin husstand. Ved den fordømte han verden og ble arving til den rettferdighet som er av troen.” (Hebr 11,7)Som i Noahs dager, slik også i våre dager, er vi kalt til, ikke bare å forkynne evangeliet, men også være et profetisk vitnesbyrd om rettferdighet overfor verden, med våre liv. Et alternativ til ugudelighet. Legg merke til hvor mange ganger ordet gudsfrykt brukes i forbindelse med Noah og hans liv. Det er verd et bibelstudium bare det. Du finner mange av de ordene brukt i de fire blogg artiklene jeg har skrevet om Noah.

Ord og tanker om Romerbrevets kapittel 8

som fortoner seg som Paulus’ hjertelige lovsang til Guds ubegrensede kjærlighet til menneskene i og ved Jesus Kristus.

Som et dypt og smertelig klagerop kommer først dette: ”Jeg elendige menneske! Hvem skal fri meg fra dette dødens legeme” v.24 i kap.7 og så det forløsende ordet: ”Gud være takk ved Jesus Kristus, vår Herre!” v.25. Og ordene i neste vers, v.1, kap.8, ”Så er det da ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus; for livets Ånds lov har i Kristus Jesus frigjort meg fra syndens og dødens lov.” v.2. Videre i kapitlet utdypes med tydelige ord den store og avgjørende forskjellen det er mellom de to ting, nemlig: å drives av kjødet og drives av Ånden (Guds Ånd), v.11-14.

Som Guds barn er vi altså ikke under fordømmelse, selv om vi aldri så mye anklager og fordømmer oss selv. Å anklage og bebreide seg selv kan for mange være vanskelig å bli kvitt, kanskje i særlig grad for dem som er opplærte i å ransake og prøve seg selv, som jo hører med til ydmykhet og gudsfrykt. Sjelefienden vet at slikt – selvbebreidelse m.m. – er virkningsfulle våpen for ham i å holde sjeler nedtrykte, ja, også under fortvilelse. Paulus gir oss frigjørende og forløsende Ord som disse: ”Hva skal vi da si til dette? Er Gud for oss, hvem er da imot oss? v.31 ”Hvem vil anklage Guds utvalgte? Gud er den som rettferdiggjør” v.33.”hvem er den som fordømmer? Kristus er den som er død. ja, hva mer er, som også er oppstanden, som også er ved Guds høyre hand, som også går i forbønn for oss” v.34. ”hvem vil skille oss fra Kristi kjærlighet? Trengsel eller angst eller forfølgelse eller hunger eller nakenhet eller fare eller sverd?” Det er nesten som vi kan ane at Paulus kunne ønske å nevne mer, men behøver vi mer? Dette var det som skulle kunne skille oss fra Kristi kjærlighet. Paulus nevner videre om noe som skulle kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre:

”For jeg er viss på (helt sikker, mine ord)at

●    hverken død eller liv,
●   hverken engler eller krefter,
●   verken det som nu er eller det som komme skal,
●   eller noen makt, v.38
●  verken høyde eller dybde eller noen annen skapning skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre.” v.39.

Faderen og Sønnen er altså fullstendig enige om dette, som en ubrytelig og evig livsforsikring for Guds barn, for alle ”dem som holder seg til Guds godhet”, Rom. 11,22. Ovenfor har vi lest om denne Guds godhet og den må vi altså holde oss urokkelig fast til. Djevelen ønsker derimot å holde oss nede i selvbebreidelse og tungsinn, men vi kan trygt avvise ham, stå ham kraftig imot. De sannheter som her er ment å belyse tror jeg det er mange som ikke har klarhet i. De plages derfor unødig med motløshet og tvil. De tror til og med at Gud er vred på dem når det ikke lykkes for dem, nemlig etter deres ønske å behage Gud. Satan ligger bak dette bedrag, det skal vi merke oss, for han har nemlig et godt tak på oss da.

Så til slutt: Våre mange feil og mangler kan heller ikke skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus når vi er oppriktige og ærlige i vår ånd, husk det! Men vi skiller oss selv fra den, utelukker oss selv fra den om vi har et delt hjerte, et sinn som søker begge deler, både Gud og verden. Og Jesus sier selv i Matt. 6,24: ”Ingen kan tjene to herrer; for han vil enten hate den ene og elske den andre, eller holde seg til den ene og ,forakte den andre; dere kan ikke tjene Gud og mammon.” Mange forsøker det, men ingen kan det

E.E. 2013

EKTESKAPET

EFES.4,22-33

Ekteskapet er ikke det enkleste å skrive om,da det berører mange som det har gått i stykker for. Alt jeg skriver er derfor generelt,og heller til lærdom for oss alle.
Ekteskapet er den minste enheten vi kjenner,men det er også den viktigste.
I skriftstedet ovenfor,i versene 31-33 skriver Paulus følgende: «……derfor skal mannen forlate sin far og sin mor og holde seg til sin hustru,og de to skal være ett kjød. Denne hemmeligheten er stor- jeg taler her om Kristus og menigheten. Men hver enkelt av dere skal elske sin hustru som seg selv, og hustruen skal ha ærefrykt for sin mann.»
Paulus sammenlikner ekteskapet mellom mann og kvinne med forholdet Kristus og menighete. På samme måte som menigheten står i et paktsforhold med Kristus, er ekteskapet et hellig paktsforhold mellom ektefellene. Gud er den som har instiftet ekteskapet,og løftene vi gir hverandre er mént å vare livet ut.

Men alikevell er det mange det går i stykker for av forskjellige grunner,og det er like mange skillsmisser blandt de kristne som ikke kristne. I Malak.2.14-16 sier Gud bla at Han hater skillsmisse. Paulus skriver til Korinterne i 1.KOR.7,10-12 om ekteskap og skillsmisse,og om noen skiller seg,skal de ikke inngå nye ekteskap.
Bibelen skriver mye om ekteskapet,og bare det forteller hvor stor betydning det har.

Men hvordan skal vi lykkes som ektefolk? Det er mange måter å bygge et kristent ekteskap på,men bare én måte å lykkes på. Mange ekteskap inngås på det grunnlag at en ikke klarer å leve avholdende. Paulus sier at det er bedre å gifte seg,enn å brenne av begjær, så sant du ikke er skillt som en kristen.

Det er kún ved død at de ekteskapelige bånd brytes,og man er fri til å gifte seg,så lenge det er i Herren. Det er enkelt å være gift i gode dager,men hva med de onde? Det er da vår kjærlighet prøves,om den er ekte. Som kristne ektepar er det viktig at vi er et forbilde i alle ting. Ikke kristne «måler» oss ikke ut ifra det vi sier,men hvordan vi lever.

Slik var jeg selv som ufrelst,er det de kristne har det jeg leter etter. Jeg snakker ikke om fullkommenhet,men ærlighet og oppriktighet blant oss. Jeg stillte min kone et «10.000 kr» spørsmål,og fikk et ærlig svar. Det var med å bidro ganske mye til min frelse. Men tilbake til ekteskapet:   Det er aldrig lett å bygge sterke og gode relasjoner. Det kreves mye arbeid fra begge parter.

Her er det viktig at man ikke bare peker på den andres feil, men arbeider bevisst med sine egne dårlige sider. Spørsmålet er ikke hva ektefellen kan forandre på. Det er heller hva jeg kan bidra med for å bedre forholdet. Det blir alt for lettvint å bare skylde på den andre part.  Ofte sies det:»ja,jeg har nå gjort det jeg kan gjøre.Nå er det opp til ham/henne.»

Dette er ikke annet enn egen rettferdighet,hvor man renvasker seg selv,og legger resten på den andre part. Men begge parter må jobbe aktivt sammen og være villige til å la seg korrigere (ikke dømmes). Jesus gir kún én grunn til skillsmisse,og det er hor (Matt.19,9). For egen regning, kan jeg legge til at i ekteskap hvor det er fysisk,eller psykisk misshandling kan det være tale om skillsmisse.

Ellers er mitt råd: gjør det dere kan for å beholde ekteskapet

Post Navigation