Mine bibelstudier

Når Gud kaller er det viktig at vi svarer ja, for vi vet ikke om Han vil kalle oss igjen.

Gjengifte

«Enkelte etikere,» sier prof. Hallesby, «har gått så langt at de i alle tilfeller betrakter det annet ekteskap som forkastelig, ja, betegner det like ut som bigami. Denne oppfatning av ekteskapet er ikke bibelsk. For det første uttaler Skriften tydelig at når ekteskapet er oppløst ved døden, har den gjenlevende ektefelle full frihet til å gifte seg på ny, uten å bedrive hor (Rom 7, 3; 1 Kor 7, 39).

Derfor kan man ikke til støtte for den nevnte oppfatning anføre Pauli ord i 1 Tim 3, 2 at en tilsynsmann skal være «én kvinnes mann». Dette har enkelte oppfattet som et ord om «det annet ekteskap». Men ut fra hele Pauli syn på «det annet ekteskap» både i Rom 7; 1 Kor 7 og i 1 Tim 5, 14, må vi med de fleste fortolkere gå ut fra at Paulus med disse ord krever av en tilsynsmann at han skal leve et rent ekteskapelig liv, altså ikke ha seksuelt samliv med noen annen enn sin hustru.»

«Når Skriften på denne måte stiller det fritt for den troende å inngå et nytt ekteskap etter den første ektefelles død, så beror det på at ekteskapet er en form for samliv som kun hører jordlivet til (Matt 22, 30). Det er da grunnen til at samlivet med en ny ektefelle her på jorden ikke vil innvirke på det hinsidige samliv med den første ektefellen.»

Man spør da med rette: Er ikke ekteskapet helt oppløst også ved en skilsmisse, når den har funnet sted som en følge av de grunner Jesus og Paulus angir — hor eller påtvunget skilsmisse? Er ikke den uskyldige fri? Kan man ikke, når man er uskyldig, inngå et nytt ekteskap, men må være bundet til den mann eller kvinne som har levd og lever i hor? Eller når en blir støtt ut av hjemmet av den «vantro», eller denne forlater sin ektefelle og oppløser forbindelsen helt? Skal man da fremdeles betraktes som bundet til den som ingen forbindelse vil ha? En kvinne er naturligvis ikke etter et giftemål, hva hun var før dette. Men det synes unaturlig og urettferdig at den som ikke har brutt den inngåtte pakt, skal for den annens lettsindighets skyld lide hele sitt liv følgene av dennes overtredelse, hva enten den uskyldige er mann eller kvinne.

I virkeligheten er, som sagt, den skyldige part død grunnet sin synd innfor den han eller hun har forurettet. Jesu bestemmelse må være avgjørende: «Uten for hors skyld». Hvis han skiller seg fra sin hustru uten for hors skyld, da volder han at hun driver hor. Hvordan? Fordi hun, hvis hun gifter seg igjen, gjør det uten at dette forferdelige brudd har funnet sted. Hun gifter seg med andre ord uten at hor har vært årsaken til skilsmisse, og da driver hun hor hvis hun gifter seg. Men da følger det konsekvent at hvis hor har funnet sted, hvorved bruddet oppstod, så driver hun ikke hor om hun gifter seg på ny. Mannen har avskåret seg moralsk all forbindelse med henne. Hun er fri til å gifte seg igjen, som før hun var gift, selv om hun er mor til flere barn i det første ekteskap. Hennes mann er som død for henne — eller omvendt. Den siste passus i Matt 5, 32 må behandles på samme måte: «Og den som gifter seg med en fraskilt kvinne,» det vil si ifølge Jesu ord: en kvinne som er fraskilt «uten for hors skyld», han driver hor, fordi det intet virkelig brudd er inn truffet mellom den han gifter seg med og hennes første mann. Hverken hun eller han har bedrevet hor. Hun er fremdeles, ifølge den inngåtte pakt, den første manns hustru, selv om landets lov gir rett til skilsmisse. De har iallfall derved stillet seg utenfor Guds ord.

Den som «skiller seg fra sin hustru uten for hors skyld» — volder at hun driver hor, på den måte at hun, ifølge den skilsmisse som er oppstått, gifter seg med en annen mann. Uttrykket «volder» synes sterkt, men det menes at den forrige mann ved sin handlemåte har muliggjort forbindelse med en annen mann (naturligvis i overensstemmelse med landets lover), og når det ikke er hor som skiller ham fra hustruen, så blir hun skyldig i hor, hvis hun gifter seg på ny — og den forrige mann er årsak til dette!

1 Kor 7, 10-11

Dette sted, som vi tidligere har berørt, er i slekt med Mark. 10, 1 og Luk. 16, 18, hvor uttrykket «uten for hors skyld» er utelatt. Her tales om den som av ganske uriktige grunner har oppløst ekteskapet. Slike skal, som Paulus sier (1 Kor 7, 10- 11), søke snarest mulig å få et forlik i stand eller forbli ugift. Det sees tydelig av hele sammenhengen at Paulus her ikke tar sikte på dem som Jesus gir rett til å skilles, slike som er skilte grunnet hor. Han kan ikke motsi sin Frelser! Det sikter da bestemt til dem som har skilt seg uten berettiget grunn.

Det er en antagelse som, ifølge Georg Falck-Hansen, har rådet helt fra oldkirken av. Stedet synes å forby all skilsmisse ved første betraktning, men «kirken har fra først av lagt Matteus-stedene til grunn for sitt syn på skilsmissen, et standpunkt det er tiltrådt av alle de store protestantiske teologer. For så å bringe Paulus i overensstemmelse med Jesus, har man fra oldkirken av oppfattet den førstes ord i 1 Kor 7, 10-11 som gjeldende skilsmisser av andre grunner enn utukt. (Tertullian, Chrysostomus og Theodiret. Til disse slutter seg Erasmus, Luther, Calvin, Butzer, Chemnitz og Gerhard samt av nyere forskere Wuttke, J. Weiss, Dahle og Hallesby)».

Man går ut fra at skilsmissegrunnen i 1 Kor 7, 10-11 har vært vrede, trette, uaktsomhet, et hardt og uforsonlig sinn, eller ting som uforutsett er oppstått, som har hatt en splittende tendens. Det kan muligens være en ond makt som har satt sinnene mot hverandre. Noe som bør og overvinnes når det gjelder virkelig kristne.

Her gir ikke Paulus lov til skilsmisse. Man skal enten søke forlik, eller hvis man skilles — forbli ugift!

1 Kor 7, 12-17.

Like etter det ovenfor siterte sted omtaler Paulus den på-tvungne skilsmisse. Her lyder det: «Til de andre sier jeg, ikke Herren: Dersom en bror har en vantro hustru, og hun samtykker i å bo hos ham, da skiller han seg ikke fra henne! Og om en hustru har en vantro mann, og denne samtykker i å bo hos henne, da skiller hun seg ikke fra sin mann!» (Den greske og romerske lov gav henne myndighet å skilles.)

«For den vantro mann er helliget ved sin hustru, og den vantro hustru er helliget ved broren, ellers var jo eders barn urene, men nå er de hellige.» Dette viser at de som på denne måte er bundet sammen med en hellig mann eller kvinne, kommer under deres innflytelse, og Gud bereder dem på denne måte for frelsen, som de selvfølgelig må ta imot personlig ved tro.

Samtidig — såfremt den frelste bror eller søster blir tro mot det lys de har mottatt, så ødelegges ikke det hellige forhold innfor Gud ved denne ekteskapelige forbindelse. Men troskap mot Herren kreves også, som tidligere påpekt, ellers vil den vantro part seire og dra den annen part ned i et liv av sløvhet, eller også i åpent frafall.

Barna helliges! Hvis bare den ene av foreldrene er frelst, da bør man for barnas skyld holde det ekteskapelige bånd vedlike. De kommer under kristelig påvirkning gjennom den frelste far eller mor og gjennom menighetens innflytelse. Man kan ikke av dette utlede et argument for barnedåpen, som mange gjør, for her gjelder det like mye om den ene part er pinsevenn eller lutheraner (Apg 16, 1).

En ting må man merke seg når Paulus skriver om «de andre» i vers 12-17, at da taler han i eget navn: «Til de andre sier jeg, ikke Herren.» Men selvfølgelig, selv om han ikke har fått det som en direkte åpenbaring, så mener han seg å ha Guds Ånd (sml. vers 10). Hans mening skulle så ikke være i strid med Jesu mening!

C. F. Hansen påpeker hvor avgjort Paulus er med henhold til ekteskapets uoppløselighet, da han ganske sikkert har ansett ektefellene for å være «ett kjød». Det kommer frem i vers 10-11, men også i vers 12-13. Man må derfor ikke, som noen bibelfortolkere, mene at «Paulus overlater til den ene, den annen eller begge parters forgodtbefinnende om ekteskapet skal fortsettes eller ikke.»

Nei, det som Paulus legger vekt på er hvordan en kristen skal stille seg i et blandet ekteskap, hvor den «vantro» begjærer skilsmisse. Han fremholder at selv det blandede ekteskap er et «hellig» forhold, ellers ville barna være urene. Den kristne part skal om mulig fastholde den ekteskapelige forbindelse — uten frykt! Men vil den «vantro» absolutt skilles, så skal den kristne part «ikke øve noe trykk, enn mindre tvang — hverken moralsk, juridisk eller økonomisk — for å beholde ektefellen.»

«Broren» eller «søsteren», sier Paulus, er ikke trellbundet i så henseende. Men den som er kristen skal ikke søke ekteskapet oppløst. Det må komme fra den «vantro» (hedningen). Det ligger i uttrykket «ikke trellbundet» at den kristne part «ikke alene er fri for forpliktelsen til å opprettholde samlivet, men også at det motsatte ville være slavekår.»

I disse vers (12-17) finnes ikke som i vers 10-11 noe bud om at den troende som er blitt påtvunget skilsmissen, skal forbli ugift. Det er intet argument til fordel for det at ektefellen (hedningen — den vantro) kunne angre. Den enes lykke skal ikke forpurres av noe så uvisst. Her må det da bemerkes at ingen levende kristen vil uten videre kaste seg inn i et nytt ekteskap, men vente og se om motparten kommer til sans og samling.

For målet er utvilsomt dette at et ekteskap ikke skal oppløses. Kanskje ventetiden kan medføre at motparten angrer og er villig til å fornye forbindelsen. Jeg har nettopp i den senere tid mottatt to brev som beviser at denne mulighet kan tenkes. Det ene brev er oppfylt av beklagelser fra den enes side. En tid deretter fikk jeg atter et brev hvori vedkommende uttaler, at nå var hun kommet over alt som skilte henne fra mannen.

De var forlikt og levde i fred! Viser det seg derimot at den som var årsak i skilsmissen lever i utukt, ja, har tatt seg en annen hustru, så er saken klar. Den kristne part «er ikke trellbundet i slike ting.» Men om det nå ikke kan påvises hor, hvis det viser seg at den «vantro» vil skilles og definitivt utstøter den kristne part, da har det, som dr. Pope sier, «gjennomgående vært ansett at en slik utstøtelse er like syndig som hor og en gyldig grunn til skilsmisse.» Altså at «skilsmissen gir rett til gjengifte.»

Paulus sier i sin behandling av spørsmålet om den vantros endelige og bestemte oppgivelse av ekteskapet at den annen part (den kristne) er fri: «Men dersom den vantro skiller seg, da får han så gjøre; broren eller søsteren er ikke trellbundet i slike ting.» I den engelske oversettelse lyder det: «let him depart!» (la ham gå!), altså den vantro. Jeg går da ut fra at hvis man har lov å skilles, så er virkelig ekteskapet oppløst. Jesu ord må her være avgjørende: «Men jeg sier eder at den som skiller seg fra sin hustru, uten for hors skyld, og gifter seg med en annen, han driver hor, og den som gifter seg med en fraskilt kvinne, han driver hor» (Matt 19, 9). Jeg forstår stedet slik (merk min oppstilling av ordene): «Men jeg sier at den som skiller seg fra sin hustru og gifter seg med en annen — uten for hors skyld, han driver hor.»

Jesus har sikkert ment at hvis man gifter seg med en annen, når hustruen eller mannen i det første ekteskap har bedrevet hor, så gjør man seg ikke skyldig i hor! Noen vil vel si: Les stedet som det står! Gjerne det. Men det har samme mening. Hvis man gifter seg med en annen kvinne eller mann, når ektefellen ikke har bedrevet hor, da gjør man seg skyldig i hor (påtvungen skilsmisse unntatt).

Men hvis hustruen eller mannen har bedrevet hor, og man da går hen og gifter seg, så bedriver man ikke hor! Av den gode grunn at det første ekteskap er oppløst! Når Jesus sier videre at «den som gifter seg med en fraskilt kvinne, han driver hor,» så mener han en kvinne som er blitt skilt uten at hor var tilstede i det første ekteskap.

Som t. eks. i 1 Kor 7, 10-11. Men har det vært hor tilstede hos ektefellen, da er hun løst, og den mann som tar henne til hustru, driver ikke hor.

Hallesby sier: «I det tilfelle som Jesus nevner, da ekteskapet er oppløst ved den ene ektefelles utukt, kan den annen part inngå nytt ekteskap uten å begå ekteskapsbrudd. Men vi bør da nøye merke oss at Jesus her kun taler om den kristnes rett, ikke om hans plikt til å foreta skilsmisse i det nevnte tilfelle.

På grunn av sin kristelige kjærlighet og dens trang til å tilgi, vil den troende derfor ikke benytte sin rett til å skilles fra sin ektefelle bare fordi denne er falt i utukt. Hvis hans ektefelle angrer sin synd og ber om tilgivelse, så vil han fortsette det ekteskapelige samliv.

Sin rett til skilsmisse vil han først benytte når det viser seg at den annen angerløst ønsker å fortsette sin utukt.»

Skriftens lære synes da å være den at ekteskapet ikke skal oppløses. Det er en forbindelse som gjelder hele livet — «inntil døden skiller eder ad», lyder det i ritualet. Slik var det «fra begynnelsen.»

Det er kun et syndig forhold som kan oppløse det, nemlig hor, eller det at den «vantro» tvinger den troende ektefelle til skilsmisse.

I den gamle pakt stenet man dem som falt i hor. Det var altså dødsstraff for det! En oppløsning av ekteskapet ved hor er ikke mindre heslig i den nye pakt. Og den uskyldige part er dermed moralsk sett løst fra ekteskapet! Jeg har påpekt at det er dem som har vist toleranse overfor den falne part.

Hallesby anbefaler det også som vi ser. Men det ligger en stor sannhet i G. F. Hansens ord: «Det kan komme til det punkt at den troende ikke orker å leve sammen lenger med en slik mann eller hustru, hvor det føles som en vanhelligelse å gi seg selv hen til en slik, ja, som en forbrytelse mot de livsspirer man bærer i seg å blande sin sæd med en sådans!» Skilsmisse er den naturlige følge av et slikt forhold.

Visstnok kan den kristne part leve i en slags enkestand, eller om man vil, som en slags enkemann, men Skriften krever det ikke. Den tillater gjengifte for den uskyldige part. Likevel er det naturlig at man ikke skal forhaste seg! Men dette med den «uskyldige part» er en sak som det ikke er så lett å avgjøre.

Ofte kan den ene part ved sin utålmodighet, uvennlighet, ja, likefrem ukjærlighet, ha drevet den annen part fra seg, så vedkommende i fortvilelse synder. Det bør naturligvis ikke være en grunn, men hvis vedkommende ikke har den selvbeherskelse som sann levende kristendom skjenker, så kan det føre til et slikt overilet skritt.

Men da den såkalte «uskyldige part» ta dommen inn over seg for bruddet. Spesielt hvis han eller hun har nektet samleie. Det siste forhold har ført til sørgelige fall hos svake mennesker! Det bør bli, og vil ganske sikkert bli det også, en demper på den som ennå har en øm samvittighet, men står i ferd med å kaste seg i armene på en ny ektefelle, fordi man kan begrunne det med hor hos sin mann eller hustru. Men dette med den «uskyldige part» er en sak som det ikke er så lett å avgjøre. Ofte kan den ene part ved sin utålmodighet, uvennlighet, ja, likefrem ukjærlighet, ha drevet den annen part fra seg, så vedkommende i fortvilelse synder. Det bør naturligvis ikke være en grunn, men hvis vedkommende ikke har den selvbeherskelse som sann levende kristendom skjenker, så kan det føre til et slikt overilet skritt.

Men da den såkalte «uskyldige part» ta dommen inn over seg for bruddet. Spesielt hvis han eller hun har nektet samleie. Det siste forhold har ført til sørgelige fall hos svake mennesker! Det bør bli, og vil ganske sikkert bli det også, en demper på den som ennå har en øm samvittighet, men står i ferd med å kaste seg i armene på en ny ektefelle, fordi man kan begrunne det med hor hos sin mann eller hustru.

Reklamer

Single Post Navigation

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: