Mine bibelstudier

Når Gud kaller er det viktig at vi svarer ja, for vi vet ikke om Han vil kalle oss igjen.

TID FOR EN ÅPEN OG INKLUDERENDE KIRKE?

Den pågående mediedebatten om forholdet mellom kirke og stat fortjener en kommentar. På samme måte som det enkelte mennesket må frelses fra sin synd, har kanskje Søren Kjerkegaard noe rett i at kristendommen må frelses fra staten. Debattanten Jan Inge Sørbø må vel også gis kredit for sin påstand om at “den tause majoriteten” av kirkegjengere i kirkedebatten, som kirken selv tolker som støttespillere for hva den enn måtte planlegge å foreta seg, aldeles ikke skal tas til inntekt for noe annet enn sin egen passivitet. Et hovedproblem er konflikten mellom den liberale kirken som vil gi likeverdig plass for alles meninger, og bekjennelseskirken som faktisk er bygget på en mer eller mindre definert trospakke. Når lokale statskirkemenigheter innbyr til “skeive” gudstjenester for homofile, lesbiske “og andre skeive” troende, lurer mange på om “andre skeive” også kan inkludere både pedofile og nekrofile. Når grenser rives ned blir området uten gjerde både  ingenmanns- og allemannsland.

For å sitere Gudleiv Forr i Dagbladet den 1.mars, var det tradisjonelt slik “at man i hvert fall måtte tro på Gud for å være tilsluttet kirken, men slik er det ikke lenger”. I Danmark har selv prester gått ut og bekjent at de ikke tror på Gud, uten at det får noen nevneverdig betydning for deres virke. Årsaken er nettopp at kirken (ikke nødvendigvis i teori, men i praksis) har definert seg bort fra å være begrenset av kristentroen og er i stedet blitt et fritt forum for diverse eksistensielle ideer. Kirken er med andre ord også et åndelig/filosofisk hjem for dem som lever i aktiv strid med Bibelens lære og et like trygt samlingssted for dem som ingen tro har på en Gud. Kanskje statskirken da burde være ærlig nok til å frasi seg Bibelen som rettesnor og innrømme sin endrede profil og åpent erklære at den betrakter alles meninger å ha like mye sannhetsgehalt som det Jesus, apostelene og profetene hadde å si. Noen får mye ut av å være sin egen og av og til også andres gud.

I VG-debatt, 25/2, side 49, skriver statskirkeprest Knut S. Bakken om temaet “Servicekirke med kundegaranti”. Når kirkegjengere ringer presten og orienterer om hva man forventer seg og ønsker i neste ukes søndagsgudstjeneste, (som å ringe cateringfirmaet og informere om hva man ønsker seg på snittene til festen), burde det ringe en advarselsbjelle for de fleste. Parolen “Åpen og inkluderende” har for lengst sluttet å bety det selvfølgelige å kunne møte alle mennesker med åpenhet, respekt og aktelse. Det betyr i stedet å inkludere enhver idè som akseptabel teologi og det betyr å åpne seg for nesten hva som helst av ideologisk ballast.  

Når nær grenseløs åpenhet og like grenseløs inkludering av alt fra A-Å, er den ideologiske kursen kirken har staket ut for sin egen framtid, må den nødvendigvis advare mot og ha et oppgjør med dem som ikke er like åpne. Og hvem kan vel det være? Jo, selvfølgelig, de som mener at den kristne troen faktisk ennå er rammet inn av Kristi lære. Tross alt er det vel Kristus som har lånt sitt navn til kristendommen. De som da helt automatisk blir den åpne og inkluderende kirkens “fiender” bli dem som – for å benytte et av Gunnar Stålsetts fraser -”søker en særrett for rettroenhet”. Og da er grunnen lagt for folkekirkens pikante liberale dilemma, nemlig at kirken må bli smalere og mindre inkluderende overfor dem som ikke ser lys i den liberale og grenseløse inkluderingen.

Selv om den mest synlige debatten selvfølgelig dreier seg om statskirkens rolle og framtid, er selve problemkomplekset like aktuelt for en rekke frikirker. Den liberale grenen ønsker seg vekk fra dogmer og definisjoner og de som ser verdi i å konservere (ta vare på og beholde) lære som har vist seg å holde stand mot tidens ideologiske forvitring, fordi den er ankret til Skriften, bevilges ofte lite tid og plass. I visse miljøer blir de også priviligert med aktiv motstand og forfølgelse. Plutselig konfronteres vi med selve syretesten på om den liberale inkluderingen faktisk inkluderer også dem som holder fast på de gamle grunnverdiene. All både historisk og nåtids erfaring, tilsier at de liberale overraskende lett blir fanatisk avvisende og trangsynte når de møter sin motpol i stedet for bare andre liberale ideer.

Denne observasjonen omtrent dokumenterer at åpenheten og den godt reklamerte inkluderingsviljen neppe har sine røtter i en ideologisk overbevisning som sitter ankret i sjelen. Motivene må være å finne i en valgt beslutning om på sikt å endre kristentroen vekk fra sine røtter i Jesu lære. Og du kan jo gruble litt over hvilke krefter som kan være interessert i en slik utvikling.

Mens Vi Venter – Nr. 48 (15. årgang) 1 /2007

Advertisements

Single Post Navigation

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: