Mine bibelstudier

Når Gud kaller er det viktig at vi svarer ja, for vi vet ikke om Han vil kalle oss igjen.

FOKUS PÅ NÅDEFORKYNNELSEN

Bibelen i vektskålen

At Bibelen utsettes for kritikk er ikke noe nytt. At man stiller spørsmålstegn ved mye av det som er skrevet i Bibelen er regelen mer enn unntaket hos mange toneangivende teologer. Men at det fra konservativt kristent hold stilles spørsmålstegn ved om Bibelen er Guds Ord til oss, er ikke så vanlig. Allikevel har vi fra dette hold de siste årene gjennom det som ofte kalles nådeforkynnelsen, sett en snedig form for bibelkritikk som er egnet til å undergrave tilliten til Bibelen. Kall det gjerne karismatisk liberalteologi.

Dispensasjonalismen
Fenomenet er ikke av ny dato. Da den bibelfortolkningstradisjonen som kalles dispensasjonalismen ble utviklet, tok den utgangspunkt i at frelseshistorien kunne inndeles i såkalte husholdninger – på engelsk dispensations. Derav navnet. I disse avsnittene i frelseshistorien fastla Gud betingelsene mennesket skulle leve under og måles imot. I den ene husholdningen etter den andre kom mennesket til kort og måtte erkjenne behovet av en Frelser.

De toneangivende bibelfortolkere blant dispensasjonalistene delte inn frelseshistorien på ulik måte. Felles for alle var at de hevdet at vi nå befinner oss i nådens, eller menighetens tidshusholdning. Det er en viss uenighet mellom disse om når vi gikk over i nådens tidshusholdning. Noen mener at det skjedde da Jesus døde på korset, andre mener at det skjedde på pinsedagen. Atter andre mener at det skjedde da Paulus ble frelst på veien til Damaskus, mens noen igjen setter overgangen til den nye pakt ved slutten av Apostlenes Gjerninger.

Oppdeling av Bibelen
At frelseshistorien deles inn i ulike avsnitt kan man også se spor av i Paulus’ undervisning, selv om han ikke lager noen lære ut av det. En slik måte å se frelseshistorien på kan være en hjelp når man studerer Bibelen. Men når man med utgangspunkt i husholdningslæren vil gradere Bibelens autoritet for oss kristne i dag blir det hele straks mer problematisk. Da kan det som i utgangspunktet skulle være en nøkkel til å forstå Guds frelsesplan, bli en hindring for å ta imot Bibelen som Guds inspirerte ord.

Det er stor enighet blant bibelfortolkere om at vi i det Gamle Testamente finner mye stoff som er knyttet til pakten mellom Gud og Israel og som ikke har gyldighet for den kristne menighet. Seremonilovene og diettforskriftene hører med her. Det er også i GT mye som er talt inn i en historisk setting og som derfor ikke er relevant for oss i dag.

Jesus eller Paulus
Utfordringen er at man med husholdningslæren som bakteppe graderer det Nye Testamentets skrifter og hevder at ikke alt gjelder den kristne menighet i dag. Det blir derfor hevdet at evangeliene tilhører den gamle pakt, at Bergprekenen er en gammeltestamentlig preken, at Fadervår er en gammeltestamentlig bønn, at misjonsbefalingen ble gitt til jødene, at Jesus forkynte til jøder og at det han sa må forstås ut fra dette, for å nevne noe. Ut fra samme resonnement blir det hevdet at det er motsetninger mellom det Jesus sa og det Paulus sa. Og i denne motsetningen er det Paulus vi skal høre på, for hans forkynnelse tilhører nådens tidshusholdning.

Paulus eller Peter
Det blir også hevdet at det er motsetninger mellom det evangeliet Paulus forkynte og det evangeliet Peter forkynte. Man mener å finne grunnlag for dette i den arbeidsfordelingen som skjedde ved apostelmøtet i Jerusalem (Ap gj 15). Peter skulle forkynne til jødene mens Paulus skulle forkynne for hedningene. Ut fra dette blir det hevdet at de forkynte to ulike evangelier og at vi som hedninger skal legge Paulus’ brev til grunn for liv og lære. Peters brev får vi lese til oppbyggelse. Lignende resonnement gjør seg gjeldende når det gjelder de andre deler av NT.

Bibelens dommere
Det er klart at en slik måte å gradere Bibelen på, er egnet til å undergrave tilliten til Bibelen som Guds Ord til oss. Vi blir Bibelens dommere. Vi skal avgjøre hva som har gyldighet for oss i dag og hva vi skal la ligge. Når en slik bibelfortolkningsmetode møter den postmoderne individualismen, rives det objektive grunnlaget vekk for den kristne forkynnelsen. Da er det grunn til å rope et varsku. I en tid da vi med full tyngde høster fruktene av 200 års liberalteologi trenger vi minst av alt at tilliten til Bibelen svekkes ytterligere. At denne undergravningen kommer fra det som normalt regnes som evangelisk-konservativt hold gjør saken ekstra alvorlig.

Summen av Guds Ord
Den nye pakt begynte med Jesus. Selv om han var født under loven og levde under loven, så representerte han den nye pakt i alt han sa og gjorde. Johannes sier at nåden og sannheten kom med Jesus, og Hebreerbrevet skriver at Gud har talt til oss ved Sønnen. Jesus selv sa at Den Hellige Ånd skulle videreføre det han underviste disiplene om. Dette skulle skje etter hans død og oppstandelse. Det er derfor ikke mulig å finne grunnlag i Skriften for at det skulle være noen motsetning mellom det Jesus sa da han var på jorden og det han sa ved Den Hellige Ånd etter sin himmelfart.

Det er altså ingen motsetninger i Bibelen. Derfor er det et allment akseptert fortolkningsprinsipp at skrift skal forklare skrift. Der det tilsynelatende er motsetninger mellom to skriftsteder, må man tolke det ene i lys av det andre. Summen av Guds Ord er sannhet.

Fremadskridende åpenbaring
Bibelen er en helhet der åpenbaringen er fremadskridende. Denne fremadskridende åpenbaring finner du i GT, mellom GT og NT og mellom evangeliene og resten av den Nye Testamente. Og vi har ennå ikke nådd klimaks i denne fremadskridende åpenbaringen. Johannes sier i sitt første brev at når Jesus kommer skal vi se ham som han er og vi skal bli ham lik. Det samme antydes flere steder i NT. Men i Bibelen har vi en tilstrekkelig åpenbaring til å bli frelst og til å leve det kristne livet. Vi har fått åpenbart det Gud vil at vi skal se og forstå mens vi er her på jorden.

Ett evangelium
Det er også uholdbart å hevde at Peter og Paulus forkynte to forskjellige evangelier. Under apostelmøtet i Jerusalem trekker Peter en interessant konklusjon etter at Paulus og Barnabas hadde avlagt rapport etter sin første misjonsreise. Peter konstaterer at hedningene hadde fått den samme Hellige Ånd som apostlene og at de var blitt frelst på samme måte som dem. Når Paulus skriver brevet til Romerne sier han at han ikke skammer seg over Kristi evangelium, for det er Guds kraft til frelse for hver den som tror, for jøde først og så for greker. I første Korinterbrev skriver han det samme når han sier at han forkynner Kristus korsfestet både for jøder og greker. Ifølge Hebreerbrevet var Jesus den første som forkynte om frelsen. Deretter ble dette evangeliet stadfestet av de som hadde hørt ham, altså av apostlene. Det var det samme evangeliet hele veien.

Paulus gjorde heller ingen forskjell mellom jøder og hedninger når han var på sine misjonsreiser. Først henvendte han seg til de jødiske synagogene med evangeliet. Som regel ble han kastet ut derfra. Da henvendte han seg til ikke-jødene på stedet. Derfor bestod også de menighetene Paulus plantet av både jøder og hedninger.

Bibelens autoritet
I en tid som vår, når kristen tro og moral blir utfordret og angrepet fra mange hold, trenger vi å hevde Bibelens autoritet – ikke å svekke tilliten til Bibelen. Om ikke vi holder fast ved Guds Ord er vi ferdige. Da vil vi ende opp med å forkynne våre meninger og oppfatninger. Og våre meninger vil endres i takt med tidsånden. Det er troen på Bibelen som Guds inspirerte og ufeilbarlige ord som gir menigheten et sikkert fundament i alle stormer og som gir tyngde i den kristne forkynnelsen.

Men uansett: selv om vi devaluerer Bibelens autoritet, så står Guds Ord allikevel fast. For vi kan ikke gjøre noe mot sannheten, bare for sannheten.

Har Gud skiftet mening?
At Gud av nåde frelser den som tror er ikke en sannhet som først dukker opp i det Nye Testamente. Gjennom hele Bibelen går dette igjen som en rød tråd når troen knyttes til Guds frelsesinitiativ: offerlammet. Troen knytter sammen den Gamle og den Nye Pakt. Det blir derfor feil om man setter en motsetning mellom loven og troen.

Lov eller evangelium
Vi har i de senere år sett framveksten av en forkynnelse, ofte kalt nådeforkynnelsen, som setter loven og evangeliet opp mot hverandre som om det skulle dreie seg om to veier til frelse. Etter denne forkynnelsen hører loven hjemme i den Gamle Pakt og derfor gjelder den ikke lenger. Nå er det troen som gjelder. En slik forkynnelse bygger på en overfladisk analyse av Bibelen.

Den rettferdige av tro skal leve
Da Paulus tok et oppgjør med den jødiske tradisjon, gjorde han det ved å sette fingeren på jødenes forståelse av den Gamle Pakt. De trodde at loven skulle holdes slik at de etterpå kunne rose seg selv innfor Gud. ”Se hvor rettferdige vi er”. De forsøkte å etablere sin egen rettferdighet basert på lovgjerninger. Men Paulus viser på en elegant og overbevisende måte at det aldri har vært Guds mening å frelse på grunn av menneskets egne gjerninger. I Rom 3,21 sier han at den rettferdigheten som nå er åpenbart gjennom Jesus Kristus er den samme rettferdigheten som loven og profetene vitner om – rettferdigheten av tro. En av profetene, Habakkuk sier det slik ”Den rettferdige ved sin tro skal leve”.

Loven åpenbarer Guds gode vilje og er derfor et utrykk for Hans hellighet (Rom 7,12. 1 Tim 1,8-9). Jødene forsøkte å oppnå rettferdighet ved lovgjerninger men snublet mot snublesteinen som er troen. I Bibelens profetiske perspektiv er snublesteinen Jesus, troens opphavsmann og fullender. Jødene er ikke enestående i så henseende. Dypt i menneskets falne natur ligger trangen etter å rettferdiggjøre seg selv. Da kan vi rose oss av hva vi selv har gjort. Vi greier oss uten Guds hjelp. Men hos Gud er all menneskelig ros utelukket. Vi kan ikke frelse oss selv.

Det Paulus aldri gjorde
Når man derfor med referanse til flere av Paulus’ skriftsteder avskaffer loven, gjør man noe Paulus aldri hadde til hensikt å gjøre. Paulus angrep jødenes forståelse av loven. Han angrep den rettferdigheten de satte sin lit til – en rettferdighet basert på lovgjerninger. Men han angrep aldri loven. Den løftet han fram som hellig og rettferdig og god. Loven er nemlig aldri ment å skulle være grunnlaget for vår rettferdighet. Den er et uttrykk for Guds rettferdighet. Loven kom inn ”ved siden av” for at fallet skulle bli større. Den ble lagt til for overtredelsenes skyld (Gal 3,19). Derfor settes ikke loven ut av kraft ved troen. Tvert imot stadfestes loven av troen (Rom 3,31). Loven er ikke imot Guds løfter ettersom det aldri er gitt en lov som har kraft til å levendegjøre (Gal 3,21)

Gud har ikke skiftet mening
Gud har ikke skiftet mening. Det har alltid vært Guds plan av nåde å frelse dem som tror. Helt fra det første mennesket til tidens ende vil dette være Guds plan. Men vi mennesker har ikke alltid forstått dette. Åpenbaringen om hans frelse var tidligere mangelfull. Derfor sendte han i tidens fylde sin Sønn til soning for all verdens synd. Jesus oppfylte loven og åpenbarte for alle Guds rettferdighet. Derfor er Kristus lovens endemål og oppfyllelse (Rom 10,4). Når vi vandrer i ånden, blir lovens rettferdige krav oppfylt i oss (Rom 8,4). Vi har av nåde ved troen på Jesus Kristus mottatt hans rettferdighet. Det er den samme rettferdighet Gud viser oss i den gamle pakt. Etter at Gud tidligere talte ved profetene har han nå talt ved Sønnen (Hebr. 1,1-2). Men han har hele tiden sagt det samme. Det at Bibelen er delt i to deler – det Gamle og det Nye Testamente, må ikke få oss til å tro at Guds frelsesplan er delt i to deler som attpåtil skulle stå i et motsetningsforhold til hverandre.

Guds rettferdighet
I hele Romerbrevet er budskapet at Guds rettferdighet alltid har blitt mottatt ved tro ikke ved lovgjerninger. Rettferdiggjørelse ved tro er altså ikke noe nytt. I Rom 9,30 – 32 sier Paulus at hedningene fikk rettferdigheten fordi de hadde tro selv om de ikke søkte rettferdigheten. Jødene derimot grep ikke rettferdighetens lov, som er troens lov, fordi de søkte rettferdighetens lov, altså rettferdighet bygget på lovgjerninger.

Paulus går videre i Rom 10 med å forklare at dette skyldtes jødenes uvitenhet om Guds rettferdighet. Han snakker ikke her kun om jødene på hans egen tid. Hans referanse til Moses i vers 5ff viser at han tenkte på jødenes uvitenhet om Guds rettferdighet helt tilbake til da loven ble gitt. På grunn av denne uvitenheten søkte de å etablere sin egen rettferdighet som var basert på gjerninger. Dette førte til en forherdelse slik at de ikke underordnet seg Guds rettferdighet som er av tro.

Hans referanse til 5. Mos 30 er spesielt interessant. Han tar det Moses sier om at man ikke trenger å dra opp til himmelen eller ned i avgrunnen for å hente budet, og utlegger det til å bety at man ikke behøver å dra opp til himmelen eller ned i avgrunnen for å hente Kristus. Og han fortsetter i Rom 10, 8 med å sitere ordrett fra 5 Mos 30,14: ”Ordet er deg nær i din munn og ditt hjerte.” Guds rettferdighet krever altså ingen innsats fra vår side. Vi behøver ikke fare opp eller ned eller gjøre noen andre gjerninger. Ordet er oss nær. Vi kan bare tro det og ta imot Guds rettferdighet av nåde.

På denne måten slår Paulus fast at det ikke er noen motsetning mellom det Moses forkynte og det han selv forkynner. Det er ikke én rettferdighet i den gamle pakt og en annen rettferdighet i den nye. Kristus er lovens endemål og oppfyllelse.

Godt vitnesbyrd på grunn av troen
Hebreerne 11 er troens store kapittel. De personene som omtales her levde i en periode som dekker tiden både før og under den gamle pakt. Ingen av dem roses for sine gjerninger som om dette skulle dannet grunnlaget for deres rettferdighet. De gamle får godt vitnesbyrd på grunn av sin tro. Og denne troen ligger bak deres gjerninger. Troen var grunnlaget for deres rettferdighet. I hele frelseshistorien er det troen som har skapt velbehag hos Gud, og gjerningene har sprunget ut av troen og gjort den fullkommen. Det er aldri snakk om gjerningsrettferdighet men rettferdighet på grunn av troen.

Lov og evangelium
Det er derfor ikke noen motsetning mellom lov og evangelium ettersom de aldri har ment å skulle føre til det samme resultat, nemlig frelse. Loven viser oss at vi er syndere. Evangeliet viser oss Frelseren. Loven er en tuktemester. Evangeliet er en faderfavn der vi finner fred både med Gud og med oss selv. Tar man bort loven mister man perspektivet i frelsen. Da glemmer man også det faktum at alle som ikke tar imot evangeliet og frelsen ved tro på Jesus Kristus fremdeles lever under loven og derfor en gang skal dømmes etter sine gjerninger.

Helt fra før verdens skapelse har Gud hatt èn plan for menneskehetens forløsning. Den har aldri forandret seg. Denne planen ble åpenbart gradvis, men den handlet alltid om det samme. Da Jesus gjennom sitt liv oppfylte lovens krav og ved sin død sonte verdens synd var budskapet det samme som da Gud etter syndefallet i Edens hage ofret et dyr for å skjule Adam og Evas nakenhet. Det er Gud som rettferdiggjør. Derfor behøver vi ikke innføre motsetninger i Guds frelsesplan som ikke er der. Det har alltid vært ved tro mennesket har blitt rettferdiggjort. Uten lovgjerninger. Alt er av nåde.

De ti bud gjelder idag.
Da Moses mottok de ti bud på Sinai-fjellet, sto han der som representant for et folk som nettopp var utfridd fra fangenskapet i Egypt. Israels Gud hadde forløst sitt folk fra trellekåret. Nå åpenbarte han sin vilje for dem. ”Du skal ikke ha andre Guder enn meg”, lød det første budet. Så fulgte ytterligere bud som beskrev folkets plikter mot Gud og mot hverandre. Den lydigheten han nå krevde bygde på den forløsningen han hadde gitt dem. De var nå fri til å tjene sin Gud. Han åpnet sitt hjerte for dem og ba dem om å åpne sine hjerter for Ham.

Det har i de senere år gjennom det som ofte kalles nådeforkynnelsen, blitt hevdet at de ti bud ikke gjelder lenger. Det hevdes at de ble gitt til Jødene og at de aldri har hatt gyldighet for den hedningekristne menighet. Det hevdes videre at de ti bud er knyttet til loven og at loven ble avskaffet av Jesus og at vi nå bare har ett bud – kjærlighetsbudet. Et slikt syn ser bort fra et samlet bibelsk vitnesbyrd. Dessverre finnes det flere eksempler i kirkens historie på at man har hevdet at loven i betydningen moralloven ikke gjelder lenger. Men hele tiden har dette synet, som vi vanligvis kaller for antinomisme, blitt avvist. De ti bud gjelder i dag. Antinomismen er en læremessig villfarelse.

De ti bud har universal gyldighet
Moralloven – de ti bud – ble gitt til jødefolket på Sinai og var en del av pakten mellom Gud og Israel. Men de ti bud gjelder ikke bare jødene. Selv om hedningene ikke fikk de ti bud, gjør de allikevel av naturen det loven lærer. Ifølge Paulus er de sin egen lov selv om de ikke har loven og han sier videre at dette viser at lovens gjerning er skrevet i hjertet deres, noe også samvittigheten vitner om. Det samme gjelder tankene deres. Derfor har altså hedningene en lov i sitt indre som korresponderer med moralloven selv om de ikke har fått denne forkynt. Dette understreker den universale, gudgitte gyldigheten for moralloven. Når Paulus sier at hedningene ikke har loven, så mener han ikke at de ti bud ikke gjelder dem. De har bare ikke fått Guds Ord forkynt.

Ikke ett nytt bud
De ti bud var grunnloven for Israel, men profetene pekte fram mot en tid da loven ikke skulle være skrevet på steintavler, men i menneskenes hjerter. Jesus understreket de ti bud som rettesnor for våre liv og forsterket dem ved å la dem gjelde, ikke bare handlingen, men motivene og tankene bak handlingen. Han summerte budene i et nytt bud – kjærlighetsbudet (Joh 13,34). Ikke slik å forstå at han byttet ut de ti andre budene med ett bud, men slik at essensen av budene er kjærlighet til Gud og kjærlighet til min neste (Mt 22, 37-39). Å hevde noe annet er å lese noe Jesus ikke sier.

I Paulus brever har de ti bud en sentral plass. Han bruker dem som grunnlag og referanse i sine hustavler (F eks Ef 6,1-3) og han sier at det som betyr noe er å holde Guds bud (1 Kor 7,19). Romerbrevet 13 er som et ekko av Jesu avskjedstale til disiplene da han gav dem kjærlighetsbudet. Paulus nevner flere av budene – du skal ikke drive hor, du skal ikke slå i hjel, du skal ikke stjele, du skal ikke vitne falskt, du skal ikke begjære – og sier at alle disse blir sammenfattet i dette ord: ”Du skal elske din neste som deg selv”. Han avskaffer ikke budene. Han sier at kjærlighetsbudet sammenfatter alle budene. Og han går et skritt videre og sier at kjærligheten er lovens oppfyllelse.

Hjerteslagene fra kjærlighetens Gud
Verken Jesus eller Paulus avskaffer de ti bud. De forsterker dem ved å peke på motivene og tankene. Og de peker på kjærligheten som summen av alle budene. I bunnen av budene ligger altså kjærligheten til Gud og min neste. De ti bud er ikke harde krav fra en streng Gud. De er hjerteslagene fra kjærlighetens Gud. De er fulle av omsorg og godhet. De er Guds gode vilje for det ypperste han har skapt, mennesket. De peker på veien til fred og harmoni. Derfor er loven hellig og rettferdig og god.

Men i den nye pakts tid er det skjedd noe kvalitativt nytt i vårt forhold til de ti bud: de er skrevet i våre hjerter og sinn (Hebr 10,16). Vi har fått Guds kjærlighet utøst i våre hjerter ved den Hellige Ånd (Rom 5,5) slik at vi kan vandre i kjærlighet og gjennom det oppfylle budene. For det er klart at det ikke er noe motsetningsforhold mellom det de ti bud sier og den loven som er skrevet i våre hjerter. Vi fryder oss i Guds lov etter vårt innvortes menneske (Rom 7,22).

Etisk fundament for individ og samfunn
Gjennom det Nye Testamente ble de ti bud gitt videre til den kristne menighet. Derfor har de ti bud dannet et moralsk fundament og en rettesnor for den kristne kirke til alle tider. De ti bud har vært en objektiv dommer som har avgjort hva som er rett og galt uavhengig av individuelle meninger, oppfatninger og tidsstrømninger. Å leve som en kristen har alltid vært å leve et liv i overensstemmelse med de ti bud. Helt fra oldkirken og fram til vår tid ble derfor de ti bud det etiske fundament i samfunn og stater der den kristne tro utbredte seg og fikk fotfeste. De ti bud fikk en dramatisk positiv konsekvens for samfunnsmoral og lovgivning. Særlig ser vi innflytelsen fra de ti bud i utformingen av lovverket i land i den vestlige verden. I England, USA, Frankrike og de skandinaviske land, for å nevne noen, ligger de ti bud i grunnlovene som en etisk forutsetning. Det etiske fundamentet i mange av verdens land ville vært helt anderledes uten påvirkningen fra de ti bud.

Antinomisme i oldkirken
At det i kristen sammenheng har blitt hevdet at de ti bud ikke gjelder lenger er ikke noe nytt. Det første antinomistiske angrep på kirken kom i det første århundre fra Marcion, som var sønn av en biskop. Han ville gjennomføre en radikal reform av kirken i paulinsk ånd. Han ville ha jødedommen ut av kristendommen og forkastet derfor hele det Gamle Testamente og med det de ti bud. Men ettersom han var påvirket av gnostisismen truet hans reformasjon med å omforme hele den kristne tro. Da han i år 144 la fram sin lære for menigheten i Rom som han tidligere hadde forært en større pengesum, og krevde anerkjennelse for sitt læresystem, ble han istedet utstøtt av menigheten, fikk pengene tilbake og ble stemplet som kjetter.

Den antinomistiske strid
Under reformasjonstiden blusset det igjen opp en strid omkring de ti bud i den kristne kirke. Luther lærte til å begynne med at kun nåden og ikke loven kan føre til virkelig anger. Senere hevdet han, på samme måte som Melanchton, at loven må forkynnes for å vekke syndserkjennelse og anger. Dette ble sterkt imøtegått av Johann Agricola, som en tid hadde vært Luthers sekretær. Han hevdet at bot alene kan læres gjennom evangeliet, ikke gjennom Mose lov. Berømt er hans uttrykk: ”I galgen med Moses!”

Lovens tre bruk
Melanchton – reformasjonstidens toneangivende teolog – tok spørsmålet om lovens gyldighet i den kristne kirke opp i sin dogmatikk Loci (fra 1535). Etter dette ble det vanlig å tale om lovens tre bruk. Ved denne måten å se på loven eller de ti bud ville man skille mellom tre ulike virkemåter for loven i frelsens tidshusholdning. For reformatorene var det nødvendig å klargjøre spørsmålet om loven både mot dem som mente at lovgjerninger var nødvendig for frelsen – den falske nomismen, og mot antinomismen, som fremmet en løssluppen livsstil.

Ut fra dette er lovens første bruk dens anvendelse som etisk fundament for samfunnet gjennom den verdslige myndighet (usus politicus). Gud bruker loven slik for å opprettholde en ytre lovmessighet i verden. Lovens andre bruk er å føre mennesket til syndserkjennelse så det kan søke frelsen i Jesus Kristus (usus spiritualis). Lovens tredje bruk er å veilede de troende i det kristne livet (usus didacticus). De ti bud er som stabbesteiner som viser hvor veien er og hvor grøfta er.

De ti bud gjelder i dag
De ti bud er et uttrykk for Guds hjerte og vilje. Det var aldri meningen at man ved å holde dem skulle bli frelst, for ingen blir rettferdiggjort ved lovgjerninger. Men de er Guds gode vilje for oss mennesker. Derfor har den kristne kirken videreført det synet Jesus og Paulus hadde på de ti bud. Det bør vi som kristne idag fortsette med.

Reklamer

Single Post Navigation

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: